Omsider har virkeligheten innhentet fiksjonen, 15. november 2008:http://www.dagbladet.no/2008/11/15/nyheter/verdensrommet
/romfart/utenriks/3724095/
Kortprosa, publisert på Jung forlags nettside, 10. januar 2008
Middag i rommet
Det var bare å lene seg mot blesten og la håret flagre.
Axel Jensen: Lul
Ikke før hadde vi fått fyr på motorene og tatt av i vulkanske utbrudd av flammer, gass og røyk, så kikket vi ut av de runde vinduene og iakttok planeten der den raskt ble mindre. Først virket den som en svakt buet flate, dernest som en forvokst badeball og snart som en blå måne. Mindre ble den ikke, vi skulle tross alt ikke mer enn noen hundre tusen kilometer til værs.
Et par minutter senere sneiet vi toppen av Næringskjeden, kom inn i Frukt- og grønnsaksbeltet og dro forbi en sverm av appelsiner og plommer. Druer klasket mot kapselen og rosiner og korinter ble knust som insekter mot nesepartiet. Vi åpnet for enda et brennstoffbatteri og puttet en wienervals i musikkanlegget, tente en sigar og vippet med føttene i de myke tøflene, hvor ble det av middagen?
Bill hadde kjøkkentjeneste så vi kunne ta det helt med ro, Bill skuffer aldri, som Claire pleier å si. Og ganske riktig, til forrett ble det satt frem rekecocktail i glass med høy stett, sjødyrene hadde øyensynlig nettopp krøpet ut av skallet, og som hovedrett serverte chiefen rødmende, grillet uer fra de store havdyp, anrettet i en sky av sitron eller lime ispedd raspet ingefær, lettfreste kantareller og små, råstekte poteter. Dette ledsaget av en dyprød burgunder fra vinkjelleren.
Da desserten ble båret inn, innså vi at Bill denne søndagen nesten hadde overgått seg selv. Det kom glasert stjerneanis og fersk fiken i små senger av gylden butterdeig, med en forsiktig mengde bringebærsaus, rått og liketilt kjørt med lav hastighet i den praktiske blenderen. Et lite burp unnslapp Claires strupe idet hun klappet leppene lett med linservietten, og duften av kaffe og gammel cognac var nå ikke til å ta feil av. Kan en ha det bedre?
Vårt gamle skip knaket fornøyd i spantene, som om det strakte seg i en frisk bris på fjordens bølger, og vi sank tilfredse ned i chesterfieldene i salongen mens det brune brennevinet rullet i glassene. Byssegutten hadde allerede besørget dekketøy og middagsrester dit de skulle, henholdsvis til oppvaskmaskinen og kompostkvernen. Det var tid for hvile, fordøyelse og restitusjon, pionertidens erfaringer har lært oss at romferder kan være en stor påkjenning for den menneskelige organisme. Intet menneske råder heller over tilfeldighetenes gang, verdensrommet er med visse mindre unntak upløyd mark, det er mye mellom himmel og jord, og i det samme jeg var begynt å spinne på denne tråden fant det sted, det beklagelige innslaget som senere ble loggført som Den plutselige hendelsen med Romferd 911-A.
Det viste seg at vi var blitt truffet av en koloni frittsvevende vannmeloner som astronomene til denne dag ikke hadde hatt en anelse om. Vi ble rykket rett ut av middagshvilen av kraftige dunkelyder, som fra en kanonade harde skudd fra straffesparkmerket eller helt inne ved femmeteren slik at målvakten ikke hadde en sjanse til å avverge, og Claire mistet glasset på gulvet, det var slik det gikk til at det varmrøde og okerfargete persiske teppet fikk den leie flekken som betjeningen måtte slite i dagevis med. Meloner store som luftskip av fruktmasse og saft omgitt av et flere centimeter tykt panserbrytende skall, hadde innfunnet seg som til stevnemøte med kapselen og oss beboere, plutselig og litt før tiden.
Hovedalarmen ble utløst, røde lamper blinket, det spraket i høyttalerne og oppvaskmaskinen kortsluttet. Det sto om livet. Som ved et trylleslag var det som om vår lille bolig, denne frittsvevende melbolle, ble løftet ut av sin bane og dyppet i en mektig, kaloririk og tungt fordøyelig masse av redusert tropisk fruktsirup og seig sukkerlake. Mistet vi høyde? I alle fall la vi på oss flerfoldige kilo og kunne trengt kostveiledning og mosjon. Houston, vi har et problem, hørte jeg Bill si med inntrengende stemme, han hadde kvittet seg med kokkehabitten. Nå spraket høyttaleren, og rapte. Jeg gulpet opp en rest av fiken, men svelget igjen før den kunne forlate munnhulen og seile vektløst avsted som en annen tanke. Vi økte skyvekraften på motorene maksimalt mens vi svippet av oss de håndsydde, italienske tøflene i en fei og hengte smokingen i skapet. Vi blåste kort sagt rent skip, tilgriset som det var.
Så kom bakkekontrollen endelig på lufta med instruksjoner og anvisninger, spørsmål var det ikke tid til, og trinn for trinn gjenvant vi kontrollen. Først da vi hørte at oppvaskmaskinen kom til seg selv, forsto vi at faren var over. Da måtte jeg være litt alene og så mitt snitt til å stikke ut i byssa for å lage noe å drikke. Varm sjokolade beroliger nervene, og mens jeg sto med kruset i hånden og pustet ut tenkte jeg litt på aftensmåltidet, det var mitt ansvar.
