Gyldendals høstfest

Gyldendals høstfest
Kolon-forfatterne Nils Chr. Moe-Repstad og Bjørn Skogmo,
med Gyldendals Tor Brauti.
Foto: Torleiv Grue

Om sin egen tilblivelse

Nyhetsbrev 42
Forfatterforeningen.no
12.02.2008

Av Thor Arne Sæterholen

Bjørn Skogmo: Som porselen kanskje: roman om en roman

Kolon, 2007, 55 sider

Bjørn Skogmo debuterte i 1999 med en kortprosasamling som bar den fengende tittelen Han byttet meg bort med en Studebaker. Samme år, på samme forlag, debuterte Ari Behn med sin novellesamling Trist som faen. Begge debuterte med (i omfang) svært tynne bøker. Begge mottok gode kritikker.



Men der slutter også likhetene. Mens Ari har blitt prinsessegemal, og slik har brakt betegnelsen ”forfatterkjendis" til uante høyder, har Skogmo forblitt en kritikerrost, men likevel ukjent forfatter for de fleste. Han holder en svært lav medieprofil, om noen. Jeg kan ikke huske å ha sett noe intervju med ham noe sted. I sin siste bok harselerer han, med selvironi, over sin situasjon:

- På forlagets pressekonferanse foran høstsesongen hadde jeg mumlet en unnskyldning for å slippe å stå opp og lese foran journalistene og fotografene. Til min forundring fikk jeg uventet uttelling i form av positiv omtale. En av kulturjournalistene hadde oppfattet mitt ”helst ikke” som en høflig protest mot den ensidige jakten på forlagets kjendisforfatter, og det pinlige faktum at alle de andre, tretten eller fjorten dyktige ogprisbelønte diktere, ble fullstendig oversett av pressen. (s. 12)

Til forveksling

Romanens navnløse hovedperson, som altså til forveksling er lik forfatteren selv, drømmer om endelig å kunne skrive ”den store romanen” - en bok som vilbringe ham til Bokklubben og Bokbadet der han skal intervjues av Anne Grosvold, samt høste stor ære og berømmelse. Han gir seg i kast med oppgaven, som ingenlunde skal vise seg å være enkel. Han har ikke klart for seg hvilken retning romanen skal ta, og på veien støter han på flere
hindringer og strevsomme veivalg.

- En roman uten en eneste kvinne? En roman uten snev av kjærlighet? Var det en sånn roman jeg satt og skrev? Hva ville redaktøren på Nye Bøker tenke? Redaktøren var vel kvinne? Og var ikke leseren også kvinne? En bokleser er jo statistisk sett en kvinne på 35 år som har utdannelse utover videregående, hun er bosatt på Grünerløkka og stemmer til venstre forArbeiderpartiet. Og hva med bibliotekarene, bokhandlermedhjelperne? Kvinner alle sammen. (s. 29)

Noen som kjenner seg igjen, kanskje?

Romanen handler altså om sin egen tilblivelse. Men det er ingen tung og vanskelig metaroman Skogmo har gitt ut. Den er skrevet med letthet og humør. Forfatteren velger å dikte en kvinne inn i romanen, han blir kjent med henne, de går ut sammen, og er i ferd med å innlede et forhold. ”Den storeromanen” lar imidlertid vente på seg – forfatteren skriver inn fotnoter, og lar en rekke ulike innfall og refleksjoner prege teksten. Men på side 56 er
det allerede slutt.

Bjørn Skogmo har levert en underholdende og velskrevet liten roman. Jeg er overbevist om at han har mest å hente på å holde seg til de korte formatene, og håper altså at han aldri blir å se i Bokbadet!