Gyldendals høstfest

Gyldendals høstfest
Kolon-forfatterne Nils Chr. Moe-Repstad og Bjørn Skogmo,
med Gyldendals Tor Brauti.
Foto: Torleiv Grue

Sjøvegen til India



Diktet "Sjøvegen til India" ble trykt i Klassekampens Bokmagasin
lørdag 15. september.
Det var for anledningen oversatt til nynorsk av Ina Bache-Wiig.
Andre versjoner av "Sjøveien" har stått i Journal Ka og Hvedekorn.
Den endelige utformingen kan studeres i "Samlede dikt", Vinduet 1-2008.

Nytt opplag av Porselen

Da Dagsavisen anbefalte "Som porselen kanskje" mente Wetle Holtan at den "har kultstempelet i panna". En kultbok leses gjerne av en liten krets. Denne romanen om en roman ser ut til å nå ut til flere enn en gruppe entusiaster.





Samme dag hadde Klassekampens Bokmagasin en notis: "Vi noterer at årets korteste roman, Bjørn Skogmos "Som poselen kanskje" (Kolon) er kommet i nytt opplag. Ikke dårlig for en liten flis på 56 sider, som ifølge Wetle Holtan
i Dagsavisen "har kultstempelet i panna". På den annen side kalles vel også Kerouacs bestselger "On the Road" en "kultbok". Skogmo er ellers en måteholdets mann. Vi hører forlydender om at hans "Samlede dikt" snart skal publiseres i et av landets litteraturtidsskrifter. Det dreier seg om tilsammen sju vers - ett av dem finner du på side 44 i dagens avis."

Da Carl Joakim Gagnon anmeldte Porselen i Morgenbladet tok han utgangspunkt i et opptrinn i boka og sa: ”Du er godt trent. Vi elsker stilen din. Bare hopp, Bjørn Skogmo!”

Studebakeren
"Han byttet meg bort med en Studebaker" fra 1999 blir fortsatt lest. Der handler tittelfortellingen om Mary, en husmor som blir byttet bort mot en bil. Hun tar det med fatning, og reiser avsted i en Buick Roadmaster ved siden av sin ordknappe, nye mann, som hun aldri har sett før.

jungel.bok
Fortellingen "jungel.bok", utgitt som nr 1 i Audun Lindholms "Biblioteket Gasspedal", er utsolgt, men kan lastes ned gratis fra http://gasspedal.org
En bitteliten bok med høy temperatur, illustrert av Marit Jonas.


Kort og svært godt: Prosa med trykk og presisjon

Bjørn Skogmo:
«Fall fra liten høyde»
Kolon Forlag

Anmeldt av SiINDRE EKRHEIM, Bergens Tidende, 07.11.2005

Bjørn Skogmos prosatekster framstår med freidig snert, absurd humor og tydelige poetiske kvaliteter. Tekstene i «Fall fra liten høyde» befolkes av kjente størrelser fra media, film og norsk samtid og er, i den grad det lille prosaformatet tillater, proppfulle av vitnesbyrd om lest litteratur og referanser til forfattere og populærmusikk. Frank Zappa, Iggy Pop og Tom Waits dukker opp side om side med Richard Brautigan, Peter Bichsel eller den vest-afrikanske forfatteren Adewale Maja-Pearce.



Også rykter, sladder og notiser fra aviser, tv og ukeblad, som kleber seg til hjernen enten en vil eller ei, sirkulerer utvungent i tekstene og er så effektivt gjenfortalt at det iblant virker som om stoffet stammer direkte fra våre folkeeventyr. Ta den piskende teksten der friidrettsstjernen Marius Bakken figurerer, eller stykket «Glans» der kronprinsessens gjestebud for de svake og utstøtte beskrives i en prosa ispedd halte rim i konfirmasjonssangtradisjonen. I den siste antydes muligens også jeg-personens, og disse tekstenes, ubehagelige og kompliserte forhold til samtiden, der jeget karakteriserer seg selv slik: «som den eneste i skyggen kaster jeg glans over uhyggen».

I «Røyk og kaffe, kaffe og røyk» får jeg-fortelleren øye på, i køen til Nesoddbåten, Arve Tellefsen og andre kjentfolk. De er på vei til Per Kleivas 70-årsdag. Oppe på dekk røyker han og drikker kaffe og leser og siterer fra et avisoppslag om Jim Jarmuschs film, Coffee and Cigaretts og spekulerer over egen alder i forhold til Jarmusch. Når teksten avsluttes med at han «hadde følesen av at jeg var kommet fem år for sent eller tidlig», markerer jeget seg som usamtidig, han står utenfor både bursdagsfølget til Per Kleiva og er endog aldersmessig skilt fra Jarmusch.

Følelsen av å berøre en autentisk samtid er sterk i disse korttekstene. Det er derfor overraskende å konstatere at realismen skapes ved at tekstene aldri selv tangerer virkeligheten, men nesten bare gjenforteller andrehåndsberetninger fra litteratur, film og media. Men når det gjøres med språklig snert og inkorporerer et jeg som hele tiden tar stilling, et jeg som peker på seg selv som litterær instans og på teksten som framstilling, punkteres og løses virkelighetsframstillingen opp.



I den tredje delen i boken, «Høyde», som på punktromanens vis forteller om en reise til Aurskog-Høland og Skogli for der å avlegge forfatterne Per Petterson og Levi Henriksen en visitt, møter vi Henriksen i et mytologisk landskap, iscenesatt eller malplassert i de omgivelsene han skildrer i sin litteratur: «Jeg kikket på Levi. Jo, ganske riktig, han sto med nypussede cowboystøvler midt i åkeren».

En tekst som tar utgangspunkt i noe Ole Robert Sunde har fortalt, karakteriserer hvor krevende kortprosasjangeren kan være: «Det heter seg at det vanskeligste er å starte og stoppe en tekst». Etter mine begreper makter i alle fall Bjørn Skogmo denne vanskelige kunsten. Til nå er det kommet tre kortprosasamlinger fra hans hånd, blant andre «Han byttet meg bort med en Studebaker» fra 1999 og «Under holdning» fra 2003. De har alle vært av høy klasse. Og det er ikke bare fordi den foreliggende samlingen inneholder både essay, roman og novelle, at en saktens kan spørre seg: Hva skal en egentlig med mursteinsromaner når en har Bjørn Skogmos kortprosatekster?

Drømmen om Grosvold



(Foto: nrk)

Stort og smått om Bokbad og Lorry og prostata og Uranus.

Cathrine Krøger, Dagbladet, 25.06.2007

En roman om en roman om en forfatter som skriver en roman som muligens kan bringe ham til Bokbadet slik at han kan bli intervjuet av Anne Grosvolds «dypt raspende røykestemme». Det er hva den 56 siders korte prosaen til Bjørn Skogmo handler om. Skogmo har tidligere utgitt tre kortprosabøker, en sjanger han selv hevder er perfekt for vår travle tid «moderne, minimalistisk og tlest».

Han er stram og poengtert, Skogmo. Og rammefortellingen er enkel nok. Jeg-personen står opp og konstaterer at morgenurinen er «avmålt og nølende». Han går til legen, tar noen prøver og venter på resultatet. Dette mens han forsøker å skrive den romanen som skal bringe ham til lykkens mål: Anne Grosvolds bokbad.

Mye godt
Skogmo får sagt mye i denne korte teksten. Her er rene saksopplysninger om prostatakreft og lengden på urinrør. Her er henvisninger til Herschel som oppdaget Uranus.

Den litterært mest vellykkede del av teksten, er episodene med kvinnen han synes han må innføre i romanen. Fordi det litterære Norge stort sett består av kvinner, ifølge ham. Kvinnen er kassadame på Bunnpris med mastergrad i antropologi. I fabuleringene rundt henne ser vi ansatser til den romanen forfatteren ikke skriver. Det er mye godt her: «Snart tråkket moren til denne kvinnen som ennå ikke hadde fått noe navn, av sted på en damesykkel med nett over bakhjulet, med solgule kornåkre på begge sider av veien.»

Først og fremst består boka av tørrvittige kommentarer til det litterære Norge. Henning Hagerup som sitter på Sara med bok og vin. Edvard Hoem på Theatercafeen. Solstad og Fløgstad, Nesbø og Ari Behn. Og den obligatoriske turen til Lorry og Kunstnernes hus. Det blir kanskje litt slapt det hele.

Skogmo kunne godt skrudd det nøkkelromanaktige litt mer til, og tillatt seg noen ondskapsfullheter som hadde røsket litt i kulturlivsbrummingen.

Upretensiøs
Jeg må vel også innrømme at jeg synes det er noe stusslig over bøker som handler om den store romanen som aldri blir skrevet. Det blir så litterært selvrefererende, litt smått og norsk. Også med tanke på at Skogmo tidligere har skrevet tekster med samme tema. På den annen side er Skogmo en så upretensiøs, humoristisk og poengtert forfatter at han kan tillate seg tematikken.