Sjenanse og bluferdighet

Bjørn Skogmo:
Som porselen kanskje
Roman om en roman
56 sider. Kolon Forlag, 2007

Du er godt trent. Vi elsker stilen din. Bare hopp, Bjørn Skogmo!

Anmeldt av Carl Joakim Gagnon. MORGENBLADET, 6. juli 2007


Som den prøvende tittelen tilsier, er Som porselen kanskje en sjenert roman. Bokens største begrensning er at den, i likhet med en masse sjenerte mennesker, ikke ser ut til å forstå hvor interessant den kunne ha vært. Fremdeles har Yeats rett: «The best lack all conviction, while the worst are full of passionate intensity.» Men før jeg okker meg over romanen Skogmo kunne ha skrevet, hvorfor ikke glede seg litt over teksten vi har?

Som porselen kanskje er en sjarmerende fortelling om en forfatter vi må anta er Skogmo selv, som litt betuttet må fastslå at han har begynt å fantasere om Anne Grosvold. «Hvorfor er jeg så besatt av tanken på Bokbadet?» spør han, og reflekterer melankolsk: «Penger, ære og berømmelse … Jeg hadde brukt to dager på å skrive tolv linjer, og med et slikt tempo ville jeg ikke komme tidsnok i mål. En av oss ville falle død om, enten Grosvold eller jeg, før jeg ble ferdig.»

Kafébok

Dermed dikter Skogmo opp Lisa Hummervik, en riktig søt sosialantropolog ansatt på Bunnpris. For å få litt kjærlighet inn i bildet, kanskje fordi han er ensom, og fordi han kan, dikter han også seg selv inn i historien. Og vips: samleie ved Sognsvann. Dette er hele romanen i romanen, og boken munner ut i en slags dagdrøm om Bokbadet-invitasjonen romanen om Lisa Hummervik forhåpentligvis vil føre til.

Skogmo forteller alt dette på en så lett, men tenksom måte, med så mange sympatiske, små underfundigheter, at jeg begynte å lure: Kan man bare ringe forfattere og be dem ut på en halvliter? Som porselen kanskje er i hvert fall en utmerket liten kafébok, eller kunne vært det, om Kolon Forlag hadde funnet en måte å utgi en 56-siders flis for mindre enn 228 kroner på.

Klovnaktig

Problemet med sjenanse er at den gjør det vanskelig å løfte blikket fra sine egne tær. Skogmo er bare så altfor klar over dette. I litteraturen, skriver han,

kan jeg være både klovn og maestro. Med livet er det annerledes, i livet går jeg ofte med bøyd nakke og glaner i bakken. Jeg tar sjelden ordet i forsamlinger. Jeg kan sprudle på tomannshånd, men blir enten stiv og kluntet eller klovnaktig når det er mange til stede. Da er jeg som skihopperen øverst i ovarennet som aldri får seg til å gli ut fra bommen.

Da er Bjørn Skogmo som forfatteren som aldri finner motet til å sette seg ned og skrive den store romanen om den idealistiske sosialantropologen Lisa Hummervik og hennes tilfeldige møte med en tenksom norsk forfatter med uryddig økonomi på kafeen Schrøder, deres kurtise ved Sognsvann og deres rike og magiske liv siden. Isteden ble han tenksom og skrev en roman om en roman. Selvfølgelig kan du lande i stolen på Bokbadet, og viktigere litterære fora. Bare ta mot til deg og hopp, Bjørn Skogmo!

Morgenbladet: Ukens navn

- Du har skrevet en bok med genrebetegnelse "Roman om en roman"?

Det er en roman om en forfatter som skriver en roman, med andre ord en roman om en roman. Han snubler inn i fortellingen da han står på badet klokka seks om morgenen for å late vannet. Der opplever han at noe urovekkende har skjedd, og tar korteste vei til legen. Derfra går turen til Urologisk institutt, men i mellomtiden og senere blir han opptatt av helt andre ting. Det går for eksempel opp for ham at han ikke kan skrive en roman uten en eneste kvinne eller uten et snev av kjærlighet. Er ikke en bokleser statistisk sett en kvinne på 35 år? Altså dikter han opp en kvinne, så lett som bare det, og ber henne med ut på byen og på tur i Nordmarka. Etter hvert går det opp for ham at han kanskje er blitt i overkant engasjert i denne kvinnen, og ikke så lett kan gi slipp på henne.

- Man leser i vei, og plutselig rives teppet vekk under lesningen når man skjønner at noe i handlingen er et påfunn fra den implisitte forteller?




Det er kanskje fordi den oppdiktede forfatteren sitter i sitt lønnkammer og dikter opp en fiksjon inne i fiksjonen, og det gjør han så godt at han nesten tror på den selv. Ved å la ham gå ut og inn av fiksjonen eller fiksjonene, flere ganger i løpet av boka, ville jeg forsøke å la noe av den bakenforliggende støpeformen eller forskalingen komme til syne og bli stående.

- Hele plottet starter med at fortelleren vil i Bokbadet med Anne Grosvold. Ironi og slapstick følger. Du skriver selv ut fra andre motiver?

En viktig drivkraft var å skrive underholdende, med et smil om munnen, kanskje i tråd med Milan Kunderas ord om at humoren ikke er noen medfødt egenskap hos mennesket, men er et resultat av den moderne sivilisasjon.

Jeg tror det er svært få forfattere som fullt ut behersker enn si trives med å stå på en scene eller medvirke i et program som Bokbadet. Men forfatteren i ”Som porselen kanskje” har et brennende ønske om å bli intervjuet av Anne Grosvold og å skrive en roman som kan bli antatt i Nye Bøker, og vi følger ham hele veien til Bokbadet. Han drømmer om penger, ære og berømmelse, men får seg en overraskelse.

Da jeg arbeidet med boka, ville jeg undersøke om det lot seg gjøre å skrive en roman på bare 56 sider. Jeg har tro på det korte formatet og liker å holde meg til det.

- Du har skrevet en bok som både er svært morsom og samtidig seriøs. Er balansen vanskelig?
Selv i den svarteste prosa finnes det spor av humor. I ”Som porselen kanskje” er det forhåpentlig ingen motsetning mellom det å være morsom og seriøs på samme tid. Et sted i boka står det at ”Nylig hørte jeg om en mann som lo og lo mens han leste Død på kreditt”. Og Céline skrev ikke muntre fortellinger. Men det kommer jo an på øyet som ser.

- Romanens forteller har digresjoner i massevis og til og med fotnoter. Planlagt eller fikk du bare plutselig lyst?

Det var da jeg kom til ordet ”pjolter” at jeg forsto at det kanskje var behov for en fotnote. Jeg er ikke sikker på at alle i dag vet hva en pjolter er, og til og med blant mennesker som burde vite det, hersker det uklarhet. Og hva skal man gripe til når Selters er nesten umulig å oppdrive? Denne ene fotnoten munner ut i gode råd og anvisninger, og jeg har innhentet fakta og synspunkter fra flere, navngitte eksperter på området. Fotnotene forøvrig utdyper, kommenterer eller stiller spørsmål ved teksten.

Nei, selvfølgelig lar det seg ikke gjøre å komme utenom digresjoner. Jeg er sikker på at jeg, hvis jeg gikk på jakt etter det, ville finne ganske mange kloke hoder som har uttalt noe i retning av at det er i digresjonene at den innerste meningen ved tilværelsen kommer til syne. Eller noe i den retning.