Som porselen kanskje
Roman om en roman
56 sider. Kolon Forlag, 2007
Du er godt trent. Vi elsker stilen din. Bare hopp, Bjørn Skogmo!
Anmeldt av Carl Joakim Gagnon. MORGENBLADET, 6. juli 2007
Som den prøvende tittelen tilsier, er Som porselen kanskje en sjenert roman. Bokens største begrensning er at den, i likhet med en masse sjenerte mennesker, ikke ser ut til å forstå hvor interessant den kunne ha vært. Fremdeles har Yeats rett: «The best lack all conviction, while the worst are full of passionate intensity.» Men før jeg okker meg over romanen Skogmo kunne ha skrevet, hvorfor ikke glede seg litt over teksten vi har?
Som porselen kanskje er en sjarmerende fortelling om en forfatter vi må anta er Skogmo selv, som litt betuttet må fastslå at han har begynt å fantasere om Anne Grosvold. «Hvorfor er jeg så besatt av tanken på Bokbadet?» spør han, og reflekterer melankolsk: «Penger, ære og berømmelse … Jeg hadde brukt to dager på å skrive tolv linjer, og med et slikt tempo ville jeg ikke komme tidsnok i mål. En av oss ville falle død om, enten Grosvold eller jeg, før jeg ble ferdig.»
Kafébok
Dermed dikter Skogmo opp Lisa Hummervik, en riktig søt sosialantropolog ansatt på Bunnpris. For å få litt kjærlighet inn i bildet, kanskje fordi han er ensom, og fordi han kan, dikter han også seg selv inn i historien. Og vips: samleie ved Sognsvann. Dette er hele romanen i romanen, og boken munner ut i en slags dagdrøm om Bokbadet-invitasjonen romanen om Lisa Hummervik forhåpentligvis vil føre til.
Skogmo forteller alt dette på en så lett, men tenksom måte, med så mange sympatiske, små underfundigheter, at jeg begynte å lure: Kan man bare ringe forfattere og be dem ut på en halvliter? Som porselen kanskje er i hvert fall en utmerket liten kafébok, eller kunne vært det, om Kolon Forlag hadde funnet en måte å utgi en 56-siders flis for mindre enn 228 kroner på.
Klovnaktig
Problemet med sjenanse er at den gjør det vanskelig å løfte blikket fra sine egne tær. Skogmo er bare så altfor klar over dette. I litteraturen, skriver han,
kan jeg være både klovn og maestro. Med livet er det annerledes, i livet går jeg ofte med bøyd nakke og glaner i bakken. Jeg tar sjelden ordet i forsamlinger. Jeg kan sprudle på tomannshånd, men blir enten stiv og kluntet eller klovnaktig når det er mange til stede. Da er jeg som skihopperen øverst i ovarennet som aldri får seg til å gli ut fra bommen.
Da er Bjørn Skogmo som forfatteren som aldri finner motet til å sette seg ned og skrive den store romanen om den idealistiske sosialantropologen Lisa Hummervik og hennes tilfeldige møte med en tenksom norsk forfatter med uryddig økonomi på kafeen Schrøder, deres kurtise ved Sognsvann og deres rike og magiske liv siden. Isteden ble han tenksom og skrev en roman om en roman. Selvfølgelig kan du lande i stolen på Bokbadet, og viktigere litterære fora. Bare ta mot til deg og hopp, Bjørn Skogmo!
