Gyldendals høstfest

Gyldendals høstfest
Kolon-forfatterne Nils Chr. Moe-Repstad og Bjørn Skogmo,
med Gyldendals Tor Brauti.
Foto: Torleiv Grue

jungel.bok




Morgenbladet 21. - 27. mai 2004
Av Olaug Nilssen (utdrag)


Jungel.bok og Vemund Solheim Ådlands Sep pran ek er dei første to utgjevingane til Biblioteket Gasspedal. I informasjonsbrevet frå opphavsmenneska, blir biblioteket presentert som ein ny bokserie som skal bestå av tjue sider lange bøker i a6-format. Målet med dette er å «gå på tvers av form- og formatformateringen i norsk litteratur». Gasspedal er ein «aktivitetslabel» som står bak ulike arrangement og utgjevingar, og er frå før best kjent som utgjevar av fanzina Grønn Kylling (arb.tittel).

I jungel.bok skriv Bjørn Skogmo om den latinamerikanske forfattaren José Maria Arguedas. Eg visste ikkje kven han var, og det er noko med tonen i boka som fekk meg til å slå opp i bøker for å finne ut om Arguedas verkeleg fanst, for viss han ikkje gjorde det, kunne eg godt ha forstått denne teksten som ei skildring av ein typisk forfattar: ein som slit med å få sagt det han vil seie, og som difor utstyrer ettertida med dagbøker som «redegjør for problemene med stoffet».

Den unge, «altfor unge» studenten i jungel.bok har som mål å få nærmare forståing for Arguedas, og i arbeidet med dette viser han at han har dei samme problema med å «sette i gang» med Arguedas-forståing som Arguedas sjølv hadde med å skrive romanen Reven der oppe og reven der nede. Om vi skal tru det Skogmo fortel, drøymte Arguedas om å vere både poet og industrimann, men han var utilstrekkeleg på begge område, og ende opp som prosaist. I litteraturen er ein imidlertid alltid utilstrekkeleg, ettersom det er umogeleg «å tolke denne verdens grenser og hierarkier»; ein må alltid starte på nytt og på nytt for å få med alt.

Tekstane i jungel.bok har ein mørkare og meir høgtideleg tone enn tekstane i Under holdning, og dei har ein meir openberr samanheng: den unge studenten si reise inn i Arguedas-land; både inn i Latin-Amerika, utmagra av europeisk ressurstjuveri, inn i biografien, inn i litteraturfilosofien og inn i litteraturen.

Ein skulle kanskje tru at tjue sider er litt lite, men det kjem jo altså an på kva for form- og formatformatering ein forventar. Eg synest jungel.bok er ein flott liten sak; ei konsentrert oppleving, og gode tekstar.

Bjørn Skogmo:
jungel.bok
20 sider. Biblioteket Gasspedal. 2003

Moden, skjør som eit egg






Dag og Tid nr. 44, 4. november 1999

På syttitalet skreiv Tramteatret songen “Naken greve jager neger med øks” som parodi på overskrifter i skandalepressa. Denne tittelen ramlar meg i hug når eg får bokdebuten til Bjørn Skogmo mellom hendene, skriv Steinar Lillehaug.

Bjørn Skogmo:
Han byttet meg bort med en Studebaker
Kolon 1999

Han byttet meg bort med en Studebaker får ein til å tenkje på meir enn eitt særtrekk ved det samfunnet vi lever i.

Forbrukarmentaliteten, tingleggjøringa av tilhøve mellom menneske, amerikaniseringa, kjønnskampen og privatbilismen. Og sjølv om Bjørn Skogmo kjem med bok først nå, har han vore til stades i det litterære landskapet i nær på tretti år, så om han skulle ha med seg noe frå syttitalet, ville det ikkje vera det minste rart.

Boka har fått sjangernemninga “prosa” og ho held det tittelen lovar. Den første av dei tre bolkane er ein slags punktroman, og det er her studebakeren kjem inn. Historia blir fortald av ho som blir bytta bort mot denne bilen, noe ho synest er heilt i orden, ettersom det viser kor stor pris mannen set på ho.

Det er bilen som er sentral i denne avdelinga; vi finn han i ei verd vi kjenner frå den amerikaniserte kulturen - ei verd som er prega av så vel religion som avansert teknologi, der seksualitet er kopla med vald, der naturen både er forstyrrande og noe ein lengtar etter, og der countrymusikarar står for akkompagnementet.

Den andre delen, “Kort besøk”, er sett saman av 31 stutte tekstar. Det er ikkje så lite lesaren får med seg på dette besøket; det kan sjå ut som om Skogmo prøver å gi ei nesten uttømmande skildring av korleis det er å leve i samfunnet vårt i dag. Ein forteljar er opent til stades i dei fleste tekstane, enten som betraktar eller som deltakar, og dei handlar om oppvekst og aldring, dei nære ting og det globale, det urbane og det landlege, kjærleik og kjensler, og mye anna. Midtvegs tar han for seg romanen Autistene av Stig Larsson, eit sentralt verk i moderne nordisk litteratur, og krev meir maskulinitet og kanskje også meir saklegheit. Han blir i alle fall meir sakleg sjølv; fleire av tekstane som følgjer, er klipp frå ulike slags reportasjar. Og midt i saklegheita bryt han inn med eit optimistisk dikt!

Dei siste tre tekstane er samla under overskrifta “Ut”, og her handlar det om reiser, alderdom, universet og døden. Skogmo er ikkje redd for å gi seg i kast med dei store spørsmåla, og han gir heldigvis ingen svar, sjølv om ein kan finne hint somme stader. Boka er lita av omfang, men innhaldet er langt frå bagatellmessig. Det står at ho inneheld prosa, men poesien er ikkje langt unna. Tonen er barsk og var på same tid, det er både engasjement og humor her, og sjølv om boka neppe blir ein klassikar, er det nok mange som vil setta pris på denne debutanten. Eg har mistanke om at forteljaren i teksten “Måne” står forfattaren nær: “Jeg har vokst opp gjennom håret og fått måne, sier de. Men jeg har ikke vokst, bare blitt moden, skjør som et egg”.

Steinar Lillehaug

© Dag og Tid

Lesbart og lånbart

Av m@il - Agderposten
17. September 2007

"Den gamle mannen og havet" var heller ingen tjukk roman. Like fullt sikret den Ernest Hemingway en velfortjent Nobelpris. Sånn sett skal ingen kunne påstå at det er størrelsen som teller.

På den andre siden er "Som porselen kanskje", på 56 sider, bare halvparten så tjukk. Og det er muligens vel pretensiøst å tro at Bjørn Skogmo får sitt internasjonale gjennombrudd med akkurat denne romanen.
Skjønt; roman? "Som porselen kanskje" insisterer i hvert fall på å være roman, sitt beskjedne volum til tross.





Bokas undertittel er ikke mindre enn "roman om en roman". Hvem som har vært mest ivrig på denne merkinga, forlag eller forfatter, skal forbli usagt. Uansett gjør boka sitt beste for å utfordre oss på hvor sjangergrensene går.
Og bokas forteller, en herremann med ambisjoner om å havne i Bokklubben Nye Bøker og å bli bokbadet av selveste Anne Grosvold, gir seg dette tankespinnet i vold. Ja, han skal bare få dreis på selve skrivinga først, da.

Bjørn Skogmo er ingen novise innen den kortere prosaen, og "Som porselen kanskje", hans fjerde utgivelse, er så absolutt leseverdig. Dette er både underfundig og underholdende.

Anmeldt av Fred Arthur Asdal

Biblioteksjefen anbefaler

Uke 2 - 2008 - Deichmanske Bibliotek
Biblioteksjef Liv Sæteren anbefaler:
Som porselen kanskje
av Bjørn Skogmo

Boken handler om en anonym middelaldrende forfatter som ønsker å komme seg ut av skyggenes dal og bli en populær bokklubbforfatter – drømmen er å bli intervjuet av Anne Grosvold i Bokbadet. Men først må han altså få skrevet en stor bestselgende roman, noe som viser seg ikke å være en helt enkel oppgave.

Dette er en morsom roman om det å skrive. Bjørn Skogmo boltrer seg ved å benytte ulike stilnivåer og de pussigste innfall og idéer. Romanen ender opp på side 55 og vil garantert aldri nå fram til Bokbadet. Men underveis har leseren både moret seg og fått en oppvisning i god skrivekunst.

Om sin egen tilblivelse

Nyhetsbrev 42
Forfatterforeningen.no
12.02.2008

Av Thor Arne Sæterholen

Bjørn Skogmo: Som porselen kanskje: roman om en roman

Kolon, 2007, 55 sider

Bjørn Skogmo debuterte i 1999 med en kortprosasamling som bar den fengende tittelen Han byttet meg bort med en Studebaker. Samme år, på samme forlag, debuterte Ari Behn med sin novellesamling Trist som faen. Begge debuterte med (i omfang) svært tynne bøker. Begge mottok gode kritikker.



Men der slutter også likhetene. Mens Ari har blitt prinsessegemal, og slik har brakt betegnelsen ”forfatterkjendis" til uante høyder, har Skogmo forblitt en kritikerrost, men likevel ukjent forfatter for de fleste. Han holder en svært lav medieprofil, om noen. Jeg kan ikke huske å ha sett noe intervju med ham noe sted. I sin siste bok harselerer han, med selvironi, over sin situasjon:

- På forlagets pressekonferanse foran høstsesongen hadde jeg mumlet en unnskyldning for å slippe å stå opp og lese foran journalistene og fotografene. Til min forundring fikk jeg uventet uttelling i form av positiv omtale. En av kulturjournalistene hadde oppfattet mitt ”helst ikke” som en høflig protest mot den ensidige jakten på forlagets kjendisforfatter, og det pinlige faktum at alle de andre, tretten eller fjorten dyktige ogprisbelønte diktere, ble fullstendig oversett av pressen. (s. 12)

Til forveksling

Romanens navnløse hovedperson, som altså til forveksling er lik forfatteren selv, drømmer om endelig å kunne skrive ”den store romanen” - en bok som vilbringe ham til Bokklubben og Bokbadet der han skal intervjues av Anne Grosvold, samt høste stor ære og berømmelse. Han gir seg i kast med oppgaven, som ingenlunde skal vise seg å være enkel. Han har ikke klart for seg hvilken retning romanen skal ta, og på veien støter han på flere
hindringer og strevsomme veivalg.

- En roman uten en eneste kvinne? En roman uten snev av kjærlighet? Var det en sånn roman jeg satt og skrev? Hva ville redaktøren på Nye Bøker tenke? Redaktøren var vel kvinne? Og var ikke leseren også kvinne? En bokleser er jo statistisk sett en kvinne på 35 år som har utdannelse utover videregående, hun er bosatt på Grünerløkka og stemmer til venstre forArbeiderpartiet. Og hva med bibliotekarene, bokhandlermedhjelperne? Kvinner alle sammen. (s. 29)

Noen som kjenner seg igjen, kanskje?

Romanen handler altså om sin egen tilblivelse. Men det er ingen tung og vanskelig metaroman Skogmo har gitt ut. Den er skrevet med letthet og humør. Forfatteren velger å dikte en kvinne inn i romanen, han blir kjent med henne, de går ut sammen, og er i ferd med å innlede et forhold. ”Den storeromanen” lar imidlertid vente på seg – forfatteren skriver inn fotnoter, og lar en rekke ulike innfall og refleksjoner prege teksten. Men på side 56 er
det allerede slutt.

Bjørn Skogmo har levert en underholdende og velskrevet liten roman. Jeg er overbevist om at han har mest å hente på å holde seg til de korte formatene, og håper altså at han aldri blir å se i Bokbadet!