Briljante bruddflater

Henning Karlbom. Moss Avis. 13.10.07

Hvor lang er egentlig en roman? Bjørn Skogmo har skrevet et halvt hundre sider, og det er utvilsomt en roman.



Forfatteren (født 1948) har vist seg som en spennende prosaist gjennom fire små utgivelser på Kolon forlag før årets bemerkelsesverdige Som porselen kanskje, som altså er en "roman om en roman".

Undertittelen peker mot det enkle faktum at fortelleren tenker over hva som må til for å skrive en fulltrefferroman som går til topps på salgslistene og gir ham plass i kurvstolen i "Bokbadet". Det kan virke som et ulidelig selvopptatt prosjekt, et rent svermeri for anerkjennelse og rikdom. Sånn er det ikke. Forfatteren Skogmo har skapt romankompleksitet av de 55 små sidene ved at det ene oppdiktete nivået glir inn og ut av livet til den tenkende fortelleren. Fordi bokens forteller tilsynelatende skaper teksten mens han tenker, blir leseren ledet til å tro at boken blir klistret sammen i takt med at han leser og blar. Sagt enklere: fortelleren skriver en roman mens han stadig rapporterer til leseren hvordan det går.

Av slikt oppstår det spørsmål: Kanskje har romanens bruddstykker hengt sammen før, omtrent som en suppebolle av porselen limt sammen etter å ha gått i knas? Og kanskje er det nettopp denne formen for bandasjert helhet som utgjør det romanmessige?

At teksten også er utstyrt med fotnoter og tanker om kollegaers forfatterskap, kan lede tankene hen til fjorårets Solstad-roman Armand V. Men Som porselen kanskje fremstår absolutt ikke som tjuvlån av Solstads ide til en eksperimentell romantekst. Hvorfor ikke? Delvis fordi Skogmos nølende forteller forblir interessant mens han lever et liv ved siden av skrivingen, truet av sykdom og på fylla på kafé. Men først og fremst fordi refleksjonsnivået og den tekniske virtuositeten i teksten diskvalifiserer sidetallet som sjangerkrav til en roman. Derfor får denne ultrakorte romanteksten et langt liv i leseren.

Ukens "snakkis"

Jorid Mathiassen. Bok og Samfunn. 15.10.2007

«Høstens korteste roman», slo forlegger Torleiv Grue i Kolon fast da han presenterte «Som porselen kanskje». På 56 sider gir Skogmo oss innblikk i en forfatters hverdag med dens fadeser og forlystelser.

Dette er en roman om en roman, en roman jeg-fortelleren har store planer for. Han vil intet mindre enn å komme med på Bokbadet og bli intervjuet av Anne Grosvold. Han fabler om dette nesten til alle døgnets tider. Forleggeren hans forsøker å dempe forhåpningene og sier at å bli invitert til Bokbadet uten å ha utgitt bok i Bokklubben Nye Bøker bare skjer unntaksvis. Hvis det i det hele tatt forekommer.

Men vår mann lar seg ikke knekke så lett. Han kommer imidlertid til å tenke på at han ikke har noen kvinne med i romanen sin. Hva vil redaktøren av Nye Bøker tenke? Forfatteren er ikke sen om å skrive inn en kvinne. Han finner henne på Bunnpris på St. Hanshaugen, og det ender med at han ber henne med ut på byen. Blir romanen nødt til å ta en ny og uventet vending?

Forfatteren har imidlertid mer enn bare en roman å bale med. Det er ikke lenger den samme kraften over morgenurinen som han er vant til, og han må av gårde til spesialist. Mens han venter på resultatet av prøvene, finner han mange høvelige diagnoser i «Huslegen». Han er heller ikke fremmed for tanken på å diskutere urinveiene med Anne Grosvold.



Dette er en liten sjarmbombe av en roman, og kanskje er den ikke bare høstens korteste, men også høstens morsomste. Den kan gjerne leses som en harselas over både forfattere og litteraturens gode hjelpere. Herlig selvironisk og uhøytidelig.

Mellom sidene vokste det fram en temmelig underlig skrue av en forfatter som jeg ikke kunne annet enn å bli glad i. Og da det brått gikk opp for meg at han satt i naboblokka og skrev, var mitt hjerte tapt...

«Som porselen kanskje» er imidlertid mer enn lettbeint moro. Forfatteren sniker inn både litteraturkunnskap og en miniforelesning om 1700-tallsastronomen William Herschel (og nei, det er ikke kjedelig). Alt formidlet i et språk som er lekende lett, men ikke lettvint.

For de som synes Prousts madeleinekake kan bli litt tørr kost, lanserer Skogmo et godt alternativ: Høy gulrotkake fra Deli de Luca: «Det er en fryd å spise kaken, som foruten gulrotmassen inneholder bløte nøttebiter og annet godt, og er inndelt i ikke mindre enn fire etasjer atskilt med nøttekrem. På toppen er det et ekstra tykt lag av den rike kremen, og for meg er det naturlig å legge stykket på asjetten og spise det nedenfra. Det tykkeste kremlaget kommer da til slutt og til sin fulle rett. Å spise mer enn ett stykke er ikke vanlig og kan ikke anbefales, da blir en lett overmett.» Det siste kan jeg herved bekrefte.

Jeg løfter blikket og ser ut på månen, den som forfatteren i «Som porselen kanskje» er så opptatt av. Den som får ham til å undre på om han kanskje sitter der og skriver på en diktsamling, og slett ingen roman. I så fall er det vel mer enn tvilsomt at det blir noe besøk i Bokbadet...