db.no

- Hvordan ble du forfatter?

- På oppfordring og via journalistikken.

- Hva er din beste leseropplevelse eller favorittforfatter?

- Hemingway, Joseph Conrad og Richard Brautigan. EHs noveller, JCs «Mørkets hjerte», RB: Volds utvalg og gjendiktninger i "Å føre krig mot den gjengse maratonprosa", Kolon 2004.

- Hvordan liker du å jobbe?

- Jeg arbeider helst fra tidlig om morgenen, og etter en pause på ettermiddagen leser og retter jeg i formiddagens produksjon. Det blir ofte mange korrigeringer, og samme tekst kan være gjennomskrevet på nytt flere ganger før den er i orden.

- Hva blir du inspirert av?

- Min viktigste inspirasjon, i tillegg til mennesker, dyr og litteratur, er musikk. Det er blitt slik at hver bok jeg har utgitt, er blitt skrevet med en bestemt cd surrende i bakgrunnen. «Han byttet meg bort med en Studebaker» ble akkompagnert av den islandske artisten Móa («Universal»). Da jeg holdt på med «Under holdning» var det Björk som ble spilt, og «Fall fra liten høyde» ble ansporet av en miks av Brahms, Pink Floyd, Rolling Stones og Tom Waits.

- Du har skrevet tre bøker med kortprosa, kommer det flere?

- "Fall fra liten høyde" avsluttet mitt arbeid som kortprosa-forfatter. Det kommer ikke flere. Nå er de tre kortprosa-bøkene på Kolon Forlag samlet i ett bind, “Kortvarig lykke”, som er å få kjøpt i pocket. I juni 2007 utkom min første roman, "Som porselen kanskje. Roman om en roman". Og jeg har planer for nye bøker i ulike sjangre.

(Dagbladet.no)

Vittig og freidig om romanskriving

Bjørn Skogmo:
Som porselen kanskje
Roman om en roman
56 sider. Kolon, 2007

Anmeldt av TURID LARSEN, Dagsavisen 3. juli 2007





Lett absurd, slentrende og sjarmerende kortroman.

Bjørn Skogmo vakte oppsikt med debutboka fra 1999: «Han byttet meg bort med en Studebaker». Tonen var der, den lett absurde, det skjeve blikket. Det er der i den nye boka også, som handler om forsøket på å skrive en roman. Kanskje kan det kalles en kortroman, en slik type bok som Skogmo en gang hevdet vil passe for travle mennesker – fordi den kan leses stående på trikken.

Og noen tung roman er dette bestemt ikke, men den har en lett freidig tone som kan kalles sjarmerende. Fortelleren er av den typen som lett faller i tanker, også mens han er hos legen for å få konstatert om han i verste fall skulle lide av prostatakreft. En bekymring som lett dunster bort i en stadig tilbakefallende refleksjon omkring det å få satt den avgjørende setningen ned på papiret, den setningen som skal være selve bærebjelken i en bok som vil føre fortelleren rett inn i bokbadet til Anne Grosvold. Dit han drømmer om å komme. I neste øyeblikk overmannes han av bekymring. For da må han kanskje også lese opp fra egen bok. Og det representerer en uoverstigelig barriere for en sjenert mann.

Slik prater, reflekterer, assosierer og mumler forfatteren seg fram og tilbake gjennom den 56 siders tynne boka. Han sender små stikk til det litterære Norge, blander inn små avhandlinger om pjolterens opphav eller roter seg bort i tanker om et intervju han en gang leste i Vagant, eller han presenterer William Herschel, oppdageren av planeten Uranus.

Bjørn Skogmo har skrevet en lett absurd, slentrende og ganske sjarmerende bok. Kanskje kunne man ønsket seg litt mer skarphet i kantene, noen flere og mer originale refleksjoner. Skogmos bok setter ikke de store merkene i hukommelsen, men den kan likevel oppleves som en småfrekk, assosiasjonsrik kommentar til romanskrivingens plager.

Litterært snadder på fantasifullt og funksjonelt vis.

Som porselen kanskje
Roman om en roman
56 sider, Kolon, 2007

Anmeldt av STEIN ROLL, Adresseavisen 9. jul 2007

Ironisk og humoristisk om en forfatter som vil skrive seg opp til store salgstall og rett inn på Bokbadet.

Skogmo har funnet sin fertile stil og er blitt en frisk og frodig leverandør av underfundige kortprosabøker. Årets bok (hans femte) er på bare 56 sider, men inneholder mye litterært snadder på sitt fantasifulle og funksjonelle vis.

Boken handler i utgangspunktet om en forfatter som skriver på en roman han håper vil bli hovedbok i Bokklubben Nye Bøker, slik at han kan bli intervjuet av Anne Grosvold i Bokbadet. Han svermer rundt det mange forfattere gjør; å bli rik og berømt. Men det butter litt imot; han plages med vannlatingen og må oppsøke urolog med uro i tanken. Leser han i en bok av Dag Solstad får han mest lyst til å gi opp sitt romanprosjekt. Han er sjenert og svinger mellom oppstemthet og tiltaksløshet. Han dikter, i mangel av kvinner, en kassadame på Bunnpris (som er master i kvinneoffentlighet i Sudan) inn i romanen og nyter noen fine stunder. Opplevelsen av å bli reddet av Ari Behn da han kollapser foran et stort pressekorps, vil det gi større oppmerksomhet rundt hans forfatterskap?

Bjørn Skogmo leker seg overvettes med visjonen om suksess i hypotetiske krumspring med kjente personer, i et språk fullt av interessante digresjoner. Beskrivelsen av en vidunderlig gulrotkake fra Deli de Luca får ham til å tenke på Flaubert, og slik blir assosiasjonen til en snurrig liten revestrek på myten om Proust og hans madelainekake. Mens ironien skinner glassklart og karnevalsaktig morsomt gjennom sidene i drømmende, men samtidig virkelighetsnære sekvenser på den tornefulle veien mot ære og berømmelse – blir det store spørsmålet; vil han bli bokbadet av Anne Grosvold?

.. et stort skritt for meg

Jeg er blitt blogger.