Gyldendals høstfest

Gyldendals høstfest
Kolon-forfatterne Nils Chr. Moe-Repstad og Bjørn Skogmo,
med Gyldendals Tor Brauti.
Foto: Torleiv Grue

Vittig og freidig om romanskriving


Bjørn Skogmo:
Som porselen kanskje
Roman om en roman
56 sider. Kolon, 2007

Anmeldt av TURID LARSEN, Dagsavisen 3. juli 2007





Lett absurd, slentrende og sjarmerende kortroman.

Bjørn Skogmo vakte oppsikt med debutboka fra 1999: «Han byttet meg bort med en Studebaker». Tonen var der, den lett absurde, det skjeve blikket. Det er der i den nye boka også, som handler om forsøket på å skrive en roman. Kanskje kan det kalles en kortroman, en slik type bok som Skogmo en gang hevdet vil passe for travle mennesker – fordi den kan leses stående på trikken.

Og noen tung roman er dette bestemt ikke, men den har en lett freidig tone som kan kalles sjarmerende. Fortelleren er av den typen som lett faller i tanker, også mens han er hos legen for å få konstatert om han i verste fall skulle lide av prostatakreft. En bekymring som lett dunster bort i en stadig tilbakefallende refleksjon omkring det å få satt den avgjørende setningen ned på papiret, den setningen som skal være selve bærebjelken i en bok som vil føre fortelleren rett inn i bokbadet til Anne Grosvold. Dit han drømmer om å komme. I neste øyeblikk overmannes han av bekymring. For da må han kanskje også lese opp fra egen bok. Og det representerer en uoverstigelig barriere for en sjenert mann.

Slik prater, reflekterer, assosierer og mumler forfatteren seg fram og tilbake gjennom den 56 siders tynne boka. Han sender små stikk til det litterære Norge, blander inn små avhandlinger om pjolterens opphav eller roter seg bort i tanker om et intervju han en gang leste i Vagant, eller han presenterer William Herschel, oppdageren av planeten Uranus.

Bjørn Skogmo har skrevet en lett absurd, slentrende og ganske sjarmerende bok. Kanskje kunne man ønsket seg litt mer skarphet i kantene, noen flere og mer originale refleksjoner. Skogmos bok setter ikke de store merkene i hukommelsen, men den kan likevel oppleves som en småfrekk, assosiasjonsrik kommentar til romanskrivingens plager.