På sporet av en roman

Bjørn Skogmos kortroman Som porselen kanskje er en underfundig tiltenkt raljering over den store romanens gunst.

Bjørn Skogmo:
Som porselen kanskje
Kolon

Anmeldt av Ole Andreas Sandberg, Hamar Arbeiderblad, 29. august 2007

Forfatteren tar ganske tidlig tak i sine egne tanker omkring forfatterrollen, og spør seg: Hva med å skrive den store romanen? Han innrømmer gjerne at det kunne vært spennende. Samtidig blottlegger han en sjenanse og usikkerhet for hva det måtte medfølge av oppmerksomhet.

Med dette som rammefortelling fester han lit til sin egen skriveprosess, som viser seg å handle om ganske mye annet enn et mulig litterært gjennombrudd. Tankene som kommer fram, dreier seg ikke bare om en fritt fabulerende drøm; å bli invitert til Bokbadet, men konsentrerer seg også om opplevelsen av en sykdomssituasjon - og ikke minst følelsen av å sysle med et språk og med bedrifter som passer best i en smålendt form:

«Penger, ære og berømmelse, tenkte jeg, ut av søvnen, opp av stolen. Jeg hadde brukt to dager på å skrive tolv linjer, og med et slikt tempo ville jeg ikke komme tidsnok i mål. En av oss ville falle død om, enten Grosvold eller jeg, før jeg ble ferdig.»

FORFATTERENS ERFARING av at det går smått med den store gjennombruddsboka er likevel et middel for å dra fram det karakteristiske i kortromanen, en tekst som viser seg å være mest tilpasningsdyktig Skogmos egne luner og kvaler; enten han ramler ut på en fyllekule, studerer astronomi, slentrer om i sitt lokale bymiljø, eller gjør noen spredte forsøk på å møte kulturlivets indre kretser. Dette blir det mye godartet humor ut av, en humor som brer seg med tekstens artige sideblikk.

BOKA Som porselen kanskje er et levende bevis på at det å ikke kunne skrive, ikke finne ordene, likevel kan være et godt nok alibi for å ende opp med en bok - en roman om en roman, om en forfatter, som ender med å være seg selv lik.
Skogmo opererer best i kortprosaens og kortromanens landskap, her finner han mye av sin forfatterpersonlighet, som kan sies å stå til regning for mange underligheter og sære interesser.

Et vesentlig poeng er at han er oppriktig nok med det til at fasettene i teksten virker velplasserte. Dette er nettopp en bok en kan humre av, slik den til tider svever av gårde, med fargerike innskytelser underveis. Og det skal vel sies at for bokas del er det bra det blir som det blir med romanen.

SKOGMOS KRITISKE HUMOR kan flyte litt ut i viderverdigheter, før teksten henter seg inn igjen. Når dette ikke alltid fungerer, er det samtidig et vesentlig trekk ved denne dikteren - at han trekker inn pussige detaljer og litterære rariteter. Som porselen kanskje er en elegant liten bok med mye karakter.

Prosa frå sidelinja

Bjørn Skogmo:
Under holdning
Kolon Forlag

Helge Torvund, Dagbladet, 08.12.2003



Eit høgdepunkt i den nye boka til Bjørn Skogmo er teksten «Tilpasningens kunst», som kan gje ein ei kjensle av at René Magritte møter Svava Jakobsdóttir i soverommet til Kafka:
«Da vi holdt på å våkne oppdaget jeg en sprekk i bakhodet hennes, et rent og tørt snitt med marmorert kjøtt til begge sider. Det kunne se ut som en skarp øks hadde stått der mens hun sov, og etterlatt en kløft gjennom hodebunnen og kraniet. Jeg satte meg opp og så hodet mitt i speilet. Ansiktet var smalt som en øks.»

Elles er her mange korte notat basert på lesefrukter og fokusering på småabsurde saker frå aviser, utelivsanekdotar og av og til mindre spennande ordspel. Det er liksom ingenting stort og prangande over noko av dette. Dårlege radiobatteri, ei halv whisky, Sandemose på bussen, og spørsmålet om kva side av vegen Esso-stasjonen ligg.

Ja vel, tenkjer ein, og trur kanskje ikkje at dette kan setja mykje merke etter seg. Men det rare er at ein vert sitjande att med eit liv i hendene. Ein levande, litt pjuskete eksistens som kjem gjennom skogen, ser opp på stjernene, og gjennom sine konsentrerte og velformulerte og likevel alminnelege setningar på eit underleg vis grip tak i lesaren og får desse kvardagslege småtinga til å opna opp for medkjensle, vidd og ei alltid tilstadesverande einsemd:

«Jeg ble svimmel og måtte se ned. Jeg var kommet ut på en stor, åpen flate der noen hadde gått, og der borte så jeg bussholdeplassen.»

Nett der har me nemleg vore, alle saman

Forfatteren som antihelt

Aftenposten

Bjørn Skogmo
SOM PORSELEN KANSKJE
Roman om en roman
56 sider. Kolon Forlag, 2007


Så vidt jeg kan huske er Bjørn Skogmos nye bok "Som porselen kanskje", med sine 56 sider, den korteste romanen jeg har lest hittil. Så avrunder Skogmo også med å spørre seg hvorvidt det faktisk er en roman han har skrevet. Men ja, jo, hvorfor ikke?



Kortromanen er forøvrig en etablert genre, og merkelappen brukes gjerne for å definere bøker som befinner seg på grensen mellom novelle og roman. En moderne klassiker i denne kategorien er franske Marguerite Duras' uforglemmelige "Moderato cantabile", et mer nylig eksempel er danske Peter Adolphsens "Machine" som kom på norsk tidligere i år.




Ambisjoner.

Skogmo siterer ironisk nok fra Thomas Pynchons over 700 sider tykke roman "Mason & Dixon" i epigrafen, og man kan jo trygt si at det snarere er en slik "storslagen" roman han burde ha skrevet, dersom han virkelig skulle klare å komme med i Bokbadet hos Anne Grosvold, som er motivasjonen hans alter ego oppgir for å forsøke å skrive en roman i stedet for kortprosa (Bjørn Skogmo har tidligere utgitt tre fine samlinger med kortprosa, samt en liten fortelling): "Ja, jeg ville på Bokbadet. Ja, jeg ville bli rik og berømt. Det er nå eller aldri, tenkte jeg, og satte kursen for forlagshuset, men redaktøren dempet mine forhåpninger, han ga meg i grunnen ikke særlig håp."

Antihelt.

Men håp eller ikke, vår antihelt, som plages med urinveissykdom og sjenanse, gjør uansett et forsøk. "Som porselen kanskje" er en roman som handler om en forfatter, tilsynelatende til forveksling lik Bjørn Skogmo selv, som forsøker å skrive en roman om seg selv, og det er ganske festlig lesning. Særlig da han finner ut at han må ha en kvinne inn i romanen, tar leken med grensen mellom fiksjon og virkelighet av. Ellers er det også her, som i Skogmos tidligere bøker, sterke innslag av nedtegnelser som kan beskrives som henholdsvis anekdotiske og leksikalske. Nytt i forfatterskapet er imidlertid de mange fotnotene, som kanskje kan leses som en hilsen til Dag Solstad? "Hver gang jeg leser noe av Solstad holder jeg på å gi opp", skriver Skogmo et sted.

"Som porselen kanskje" er en småtrist og humoristisk fortelling, neppe stor nok til å inngå i bestselgersirkuset, men den kan likevel anbefales. Jeg kjedet meg ikke, for å si det sånn.

MARIANN ENGE