Bjørn Skogmo
SOM PORSELEN KANSKJE
Roman om en roman
56 sider. Kolon Forlag, 2007
Så vidt jeg kan huske er Bjørn Skogmos nye bok "Som porselen kanskje", med sine 56 sider, den korteste romanen jeg har lest hittil. Så avrunder Skogmo også med å spørre seg hvorvidt det faktisk er en roman han har skrevet. Men ja, jo, hvorfor ikke?
Kortromanen er forøvrig en etablert genre, og merkelappen brukes gjerne for å definere bøker som befinner seg på grensen mellom novelle og roman. En moderne klassiker i denne kategorien er franske Marguerite Duras' uforglemmelige "Moderato cantabile", et mer nylig eksempel er danske Peter Adolphsens "Machine" som kom på norsk tidligere i år.
Ambisjoner.
Skogmo siterer ironisk nok fra Thomas Pynchons over 700 sider tykke roman "Mason & Dixon" i epigrafen, og man kan jo trygt si at det snarere er en slik "storslagen" roman han burde ha skrevet, dersom han virkelig skulle klare å komme med i Bokbadet hos Anne Grosvold, som er motivasjonen hans alter ego oppgir for å forsøke å skrive en roman i stedet for kortprosa (Bjørn Skogmo har tidligere utgitt tre fine samlinger med kortprosa, samt en liten fortelling): "Ja, jeg ville på Bokbadet. Ja, jeg ville bli rik og berømt. Det er nå eller aldri, tenkte jeg, og satte kursen for forlagshuset, men redaktøren dempet mine forhåpninger, han ga meg i grunnen ikke særlig håp."
Antihelt.
Men håp eller ikke, vår antihelt, som plages med urinveissykdom og sjenanse, gjør uansett et forsøk. "Som porselen kanskje" er en roman som handler om en forfatter, tilsynelatende til forveksling lik Bjørn Skogmo selv, som forsøker å skrive en roman om seg selv, og det er ganske festlig lesning. Særlig da han finner ut at han må ha en kvinne inn i romanen, tar leken med grensen mellom fiksjon og virkelighet av. Ellers er det også her, som i Skogmos tidligere bøker, sterke innslag av nedtegnelser som kan beskrives som henholdsvis anekdotiske og leksikalske. Nytt i forfatterskapet er imidlertid de mange fotnotene, som kanskje kan leses som en hilsen til Dag Solstad? "Hver gang jeg leser noe av Solstad holder jeg på å gi opp", skriver Skogmo et sted.
"Som porselen kanskje" er en småtrist og humoristisk fortelling, neppe stor nok til å inngå i bestselgersirkuset, men den kan likevel anbefales. Jeg kjedet meg ikke, for å si det sånn.
MARIANN ENGE
