Gyldendals høstfest

Gyldendals høstfest
Kolon-forfatterne Nils Chr. Moe-Repstad og Bjørn Skogmo,
med Gyldendals Tor Brauti.
Foto: Torleiv Grue

jungel.bok




Morgenbladet 21. - 27. mai 2004
Av Olaug Nilssen (utdrag)


Jungel.bok og Vemund Solheim Ådlands Sep pran ek er dei første to utgjevingane til Biblioteket Gasspedal. I informasjonsbrevet frå opphavsmenneska, blir biblioteket presentert som ein ny bokserie som skal bestå av tjue sider lange bøker i a6-format. Målet med dette er å «gå på tvers av form- og formatformateringen i norsk litteratur». Gasspedal er ein «aktivitetslabel» som står bak ulike arrangement og utgjevingar, og er frå før best kjent som utgjevar av fanzina Grønn Kylling (arb.tittel).

I jungel.bok skriv Bjørn Skogmo om den latinamerikanske forfattaren José Maria Arguedas. Eg visste ikkje kven han var, og det er noko med tonen i boka som fekk meg til å slå opp i bøker for å finne ut om Arguedas verkeleg fanst, for viss han ikkje gjorde det, kunne eg godt ha forstått denne teksten som ei skildring av ein typisk forfattar: ein som slit med å få sagt det han vil seie, og som difor utstyrer ettertida med dagbøker som «redegjør for problemene med stoffet».

Den unge, «altfor unge» studenten i jungel.bok har som mål å få nærmare forståing for Arguedas, og i arbeidet med dette viser han at han har dei samme problema med å «sette i gang» med Arguedas-forståing som Arguedas sjølv hadde med å skrive romanen Reven der oppe og reven der nede. Om vi skal tru det Skogmo fortel, drøymte Arguedas om å vere både poet og industrimann, men han var utilstrekkeleg på begge område, og ende opp som prosaist. I litteraturen er ein imidlertid alltid utilstrekkeleg, ettersom det er umogeleg «å tolke denne verdens grenser og hierarkier»; ein må alltid starte på nytt og på nytt for å få med alt.

Tekstane i jungel.bok har ein mørkare og meir høgtideleg tone enn tekstane i Under holdning, og dei har ein meir openberr samanheng: den unge studenten si reise inn i Arguedas-land; både inn i Latin-Amerika, utmagra av europeisk ressurstjuveri, inn i biografien, inn i litteraturfilosofien og inn i litteraturen.

Ein skulle kanskje tru at tjue sider er litt lite, men det kjem jo altså an på kva for form- og formatformatering ein forventar. Eg synest jungel.bok er ein flott liten sak; ei konsentrert oppleving, og gode tekstar.

Bjørn Skogmo:
jungel.bok
20 sider. Biblioteket Gasspedal. 2003

Moden, skjør som eit egg






Dag og Tid nr. 44, 4. november 1999

På syttitalet skreiv Tramteatret songen “Naken greve jager neger med øks” som parodi på overskrifter i skandalepressa. Denne tittelen ramlar meg i hug når eg får bokdebuten til Bjørn Skogmo mellom hendene, skriv Steinar Lillehaug.

Bjørn Skogmo:
Han byttet meg bort med en Studebaker
Kolon 1999

Han byttet meg bort med en Studebaker får ein til å tenkje på meir enn eitt særtrekk ved det samfunnet vi lever i.

Forbrukarmentaliteten, tingleggjøringa av tilhøve mellom menneske, amerikaniseringa, kjønnskampen og privatbilismen. Og sjølv om Bjørn Skogmo kjem med bok først nå, har han vore til stades i det litterære landskapet i nær på tretti år, så om han skulle ha med seg noe frå syttitalet, ville det ikkje vera det minste rart.

Boka har fått sjangernemninga “prosa” og ho held det tittelen lovar. Den første av dei tre bolkane er ein slags punktroman, og det er her studebakeren kjem inn. Historia blir fortald av ho som blir bytta bort mot denne bilen, noe ho synest er heilt i orden, ettersom det viser kor stor pris mannen set på ho.

Det er bilen som er sentral i denne avdelinga; vi finn han i ei verd vi kjenner frå den amerikaniserte kulturen - ei verd som er prega av så vel religion som avansert teknologi, der seksualitet er kopla med vald, der naturen både er forstyrrande og noe ein lengtar etter, og der countrymusikarar står for akkompagnementet.

Den andre delen, “Kort besøk”, er sett saman av 31 stutte tekstar. Det er ikkje så lite lesaren får med seg på dette besøket; det kan sjå ut som om Skogmo prøver å gi ei nesten uttømmande skildring av korleis det er å leve i samfunnet vårt i dag. Ein forteljar er opent til stades i dei fleste tekstane, enten som betraktar eller som deltakar, og dei handlar om oppvekst og aldring, dei nære ting og det globale, det urbane og det landlege, kjærleik og kjensler, og mye anna. Midtvegs tar han for seg romanen Autistene av Stig Larsson, eit sentralt verk i moderne nordisk litteratur, og krev meir maskulinitet og kanskje også meir saklegheit. Han blir i alle fall meir sakleg sjølv; fleire av tekstane som følgjer, er klipp frå ulike slags reportasjar. Og midt i saklegheita bryt han inn med eit optimistisk dikt!

Dei siste tre tekstane er samla under overskrifta “Ut”, og her handlar det om reiser, alderdom, universet og døden. Skogmo er ikkje redd for å gi seg i kast med dei store spørsmåla, og han gir heldigvis ingen svar, sjølv om ein kan finne hint somme stader. Boka er lita av omfang, men innhaldet er langt frå bagatellmessig. Det står at ho inneheld prosa, men poesien er ikkje langt unna. Tonen er barsk og var på same tid, det er både engasjement og humor her, og sjølv om boka neppe blir ein klassikar, er det nok mange som vil setta pris på denne debutanten. Eg har mistanke om at forteljaren i teksten “Måne” står forfattaren nær: “Jeg har vokst opp gjennom håret og fått måne, sier de. Men jeg har ikke vokst, bare blitt moden, skjør som et egg”.

Steinar Lillehaug

© Dag og Tid

Lesbart og lånbart

Av m@il - Agderposten
17. September 2007

"Den gamle mannen og havet" var heller ingen tjukk roman. Like fullt sikret den Ernest Hemingway en velfortjent Nobelpris. Sånn sett skal ingen kunne påstå at det er størrelsen som teller.

På den andre siden er "Som porselen kanskje", på 56 sider, bare halvparten så tjukk. Og det er muligens vel pretensiøst å tro at Bjørn Skogmo får sitt internasjonale gjennombrudd med akkurat denne romanen.
Skjønt; roman? "Som porselen kanskje" insisterer i hvert fall på å være roman, sitt beskjedne volum til tross.





Bokas undertittel er ikke mindre enn "roman om en roman". Hvem som har vært mest ivrig på denne merkinga, forlag eller forfatter, skal forbli usagt. Uansett gjør boka sitt beste for å utfordre oss på hvor sjangergrensene går.
Og bokas forteller, en herremann med ambisjoner om å havne i Bokklubben Nye Bøker og å bli bokbadet av selveste Anne Grosvold, gir seg dette tankespinnet i vold. Ja, han skal bare få dreis på selve skrivinga først, da.

Bjørn Skogmo er ingen novise innen den kortere prosaen, og "Som porselen kanskje", hans fjerde utgivelse, er så absolutt leseverdig. Dette er både underfundig og underholdende.

Anmeldt av Fred Arthur Asdal

Biblioteksjefen anbefaler

Uke 2 - 2008 - Deichmanske Bibliotek
Biblioteksjef Liv Sæteren anbefaler:
Som porselen kanskje
av Bjørn Skogmo

Boken handler om en anonym middelaldrende forfatter som ønsker å komme seg ut av skyggenes dal og bli en populær bokklubbforfatter – drømmen er å bli intervjuet av Anne Grosvold i Bokbadet. Men først må han altså få skrevet en stor bestselgende roman, noe som viser seg ikke å være en helt enkel oppgave.

Dette er en morsom roman om det å skrive. Bjørn Skogmo boltrer seg ved å benytte ulike stilnivåer og de pussigste innfall og idéer. Romanen ender opp på side 55 og vil garantert aldri nå fram til Bokbadet. Men underveis har leseren både moret seg og fått en oppvisning i god skrivekunst.

Om sin egen tilblivelse

Nyhetsbrev 42
Forfatterforeningen.no
12.02.2008

Av Thor Arne Sæterholen

Bjørn Skogmo: Som porselen kanskje: roman om en roman

Kolon, 2007, 55 sider

Bjørn Skogmo debuterte i 1999 med en kortprosasamling som bar den fengende tittelen Han byttet meg bort med en Studebaker. Samme år, på samme forlag, debuterte Ari Behn med sin novellesamling Trist som faen. Begge debuterte med (i omfang) svært tynne bøker. Begge mottok gode kritikker.



Men der slutter også likhetene. Mens Ari har blitt prinsessegemal, og slik har brakt betegnelsen ”forfatterkjendis" til uante høyder, har Skogmo forblitt en kritikerrost, men likevel ukjent forfatter for de fleste. Han holder en svært lav medieprofil, om noen. Jeg kan ikke huske å ha sett noe intervju med ham noe sted. I sin siste bok harselerer han, med selvironi, over sin situasjon:

- På forlagets pressekonferanse foran høstsesongen hadde jeg mumlet en unnskyldning for å slippe å stå opp og lese foran journalistene og fotografene. Til min forundring fikk jeg uventet uttelling i form av positiv omtale. En av kulturjournalistene hadde oppfattet mitt ”helst ikke” som en høflig protest mot den ensidige jakten på forlagets kjendisforfatter, og det pinlige faktum at alle de andre, tretten eller fjorten dyktige ogprisbelønte diktere, ble fullstendig oversett av pressen. (s. 12)

Til forveksling

Romanens navnløse hovedperson, som altså til forveksling er lik forfatteren selv, drømmer om endelig å kunne skrive ”den store romanen” - en bok som vilbringe ham til Bokklubben og Bokbadet der han skal intervjues av Anne Grosvold, samt høste stor ære og berømmelse. Han gir seg i kast med oppgaven, som ingenlunde skal vise seg å være enkel. Han har ikke klart for seg hvilken retning romanen skal ta, og på veien støter han på flere
hindringer og strevsomme veivalg.

- En roman uten en eneste kvinne? En roman uten snev av kjærlighet? Var det en sånn roman jeg satt og skrev? Hva ville redaktøren på Nye Bøker tenke? Redaktøren var vel kvinne? Og var ikke leseren også kvinne? En bokleser er jo statistisk sett en kvinne på 35 år som har utdannelse utover videregående, hun er bosatt på Grünerløkka og stemmer til venstre forArbeiderpartiet. Og hva med bibliotekarene, bokhandlermedhjelperne? Kvinner alle sammen. (s. 29)

Noen som kjenner seg igjen, kanskje?

Romanen handler altså om sin egen tilblivelse. Men det er ingen tung og vanskelig metaroman Skogmo har gitt ut. Den er skrevet med letthet og humør. Forfatteren velger å dikte en kvinne inn i romanen, han blir kjent med henne, de går ut sammen, og er i ferd med å innlede et forhold. ”Den storeromanen” lar imidlertid vente på seg – forfatteren skriver inn fotnoter, og lar en rekke ulike innfall og refleksjoner prege teksten. Men på side 56 er
det allerede slutt.

Bjørn Skogmo har levert en underholdende og velskrevet liten roman. Jeg er overbevist om at han har mest å hente på å holde seg til de korte formatene, og håper altså at han aldri blir å se i Bokbadet!

Middag i rommet

Omsider har virkeligheten innhentet fiksjonen, 15. november 2008:

http://www.dagbladet.no/2008/11/15/nyheter/verdensrommet
/romfart/utenriks/3724095/

Kortprosa, publisert på Jung forlags nettside, 10. januar 2008


Middag i rommet

Det var bare å lene seg mot blesten og la håret flagre.

Axel Jensen: Lul



Ikke før hadde vi fått fyr på motorene og tatt av i vulkanske utbrudd av flammer, gass og røyk, så kikket vi ut av de runde vinduene og iakttok planeten der den raskt ble mindre. Først virket den som en svakt buet flate, dernest som en forvokst badeball og snart som en blå måne. Mindre ble den ikke, vi skulle tross alt ikke mer enn noen hundre tusen kilometer til værs.

Et par minutter senere sneiet vi toppen av Næringskjeden, kom inn i Frukt- og grønnsaksbeltet og dro forbi en sverm av appelsiner og plommer. Druer klasket mot kapselen og rosiner og korinter ble knust som insekter mot nesepartiet. Vi åpnet for enda et brennstoffbatteri og puttet en wienervals i musikkanlegget, tente en sigar og vippet med føttene i de myke tøflene, hvor ble det av middagen?

Bill hadde kjøkkentjeneste så vi kunne ta det helt med ro, Bill skuffer aldri, som Claire pleier å si. Og ganske riktig, til forrett ble det satt frem rekecocktail i glass med høy stett, sjødyrene hadde øyensynlig nettopp krøpet ut av skallet, og som hovedrett serverte chiefen rødmende, grillet uer fra de store havdyp, anrettet i en sky av sitron eller lime ispedd raspet ingefær, lettfreste kantareller og små, råstekte poteter. Dette ledsaget av en dyprød burgunder fra vinkjelleren.

Da desserten ble båret inn, innså vi at Bill denne søndagen nesten hadde overgått seg selv. Det kom glasert stjerneanis og fersk fiken i små senger av gylden butterdeig, med en forsiktig mengde bringebærsaus, rått og liketilt kjørt med lav hastighet i den praktiske blenderen. Et lite burp unnslapp Claires strupe idet hun klappet leppene lett med linservietten, og duften av kaffe og gammel cognac var nå ikke til å ta feil av. Kan en ha det bedre?

Vårt gamle skip knaket fornøyd i spantene, som om det strakte seg i en frisk bris på fjordens bølger, og vi sank tilfredse ned i chesterfieldene i salongen mens det brune brennevinet rullet i glassene. Byssegutten hadde allerede besørget dekketøy og middagsrester dit de skulle, henholdsvis til oppvaskmaskinen og kompostkvernen. Det var tid for hvile, fordøyelse og restitusjon, pionertidens erfaringer har lært oss at romferder kan være en stor påkjenning for den menneskelige organisme. Intet menneske råder heller over tilfeldighetenes gang, verdensrommet er med visse mindre unntak upløyd mark, det er mye mellom himmel og jord, og i det samme jeg var begynt å spinne på denne tråden fant det sted, det beklagelige innslaget som senere ble loggført som Den plutselige hendelsen med Romferd 911-A.

Det viste seg at vi var blitt truffet av en koloni frittsvevende vannmeloner som astronomene til denne dag ikke hadde hatt en anelse om. Vi ble rykket rett ut av middagshvilen av kraftige dunkelyder, som fra en kanonade harde skudd fra straffesparkmerket eller helt inne ved femmeteren slik at målvakten ikke hadde en sjanse til å avverge, og Claire mistet glasset på gulvet, det var slik det gikk til at det varmrøde og okerfargete persiske teppet fikk den leie flekken som betjeningen måtte slite i dagevis med. Meloner store som luftskip av fruktmasse og saft omgitt av et flere centimeter tykt panserbrytende skall, hadde innfunnet seg som til stevnemøte med kapselen og oss beboere, plutselig og litt før tiden.

Hovedalarmen ble utløst, røde lamper blinket, det spraket i høyttalerne og oppvaskmaskinen kortsluttet. Det sto om livet. Som ved et trylleslag var det som om vår lille bolig, denne frittsvevende melbolle, ble løftet ut av sin bane og dyppet i en mektig, kaloririk og tungt fordøyelig masse av redusert tropisk fruktsirup og seig sukkerlake. Mistet vi høyde? I alle fall la vi på oss flerfoldige kilo og kunne trengt kostveiledning og mosjon. Houston, vi har et problem, hørte jeg Bill si med inntrengende stemme, han hadde kvittet seg med kokkehabitten. Nå spraket høyttaleren, og rapte. Jeg gulpet opp en rest av fiken, men svelget igjen før den kunne forlate munnhulen og seile vektløst avsted som en annen tanke. Vi økte skyvekraften på motorene maksimalt mens vi svippet av oss de håndsydde, italienske tøflene i en fei og hengte smokingen i skapet. Vi blåste kort sagt rent skip, tilgriset som det var.

Så kom bakkekontrollen endelig på lufta med instruksjoner og anvisninger, spørsmål var det ikke tid til, og trinn for trinn gjenvant vi kontrollen. Først da vi hørte at oppvaskmaskinen kom til seg selv, forsto vi at faren var over. Da måtte jeg være litt alene og så mitt snitt til å stikke ut i byssa for å lage noe å drikke. Varm sjokolade beroliger nervene, og mens jeg sto med kruset i hånden og pustet ut tenkte jeg litt på aftensmåltidet, det var mitt ansvar.






"Grønn kylling (arb.tittel)" - dette er noen få utplukk - er
Audun Lindholms fanzine fra år tilbake. Den er legendarisk. Etter sigende ikke innstilt, den hviler kun. Bilde nr 2 fra venstre er tilsynelatende innmontert opp ned, men er korrekt. Figuren til høyre vet jeg mindre om, bortsett fra at han i avslappet positur venter på landpostbudet.
Takk til Susanne for fotografiene av fanzinen


Debut 1999: Kritikerrost, kulterklært, klassikernominert - også pga tittelen:
Han byttet meg bort med en Studebaker


En stram og kresen bok.


Morsom, denne!


Et friskt pust, og trykt i nytt opplag.


Pensum.
Min samlede kortprosa
utgitt som billigbok.
Bokhandleren har den!


Det var en gang ..


Manus til "Grønn
kylling (arb.tittel)"
Vinduet 1-2008, red. Audun Vinger.
(Utdrag av omtale:)
Egen håndlaget bok i bladet!


(Dette er Vinduet 3-2008)

Boka er under hardt press. Utvalget i
bokhandlerkjedene svekkes. Sterke krefter vil ha vekk
hardbackutgaven fra markedet, til fordel for billigere
pocketbøker. Noen foretrekker lydbok, andre liker
elektroniske lesebrett bedre, ja noen høyt oppe
i forlagsverden sverger til mobiltelefonen som den best
egnede plattformen.

Mindre forlag som H Press og Gasspedal
har bevist at det ikke er
størrelsen det kommer an

på. Det er viljen. Derfor vil vi i hver utgave av Vinduet legge ved en bok, som bare er din. Bøkene er laget i samarbeid med Kai Gjelseth, første-
amanuensis ved Statens håndverk- og kunstindustriskole.

Førstemann ut er Bjørn Skogmo og hans Samlede Dikt.
Skogmo har tidligere gitt ut en rekke flotte kortprosasamlinger, og i fjor kom han med den svært korte romanen Som porselen kanskje, en roman om en roman. Dette er første gang hans poesiproduksjon fra 1969 til i dag er samlet i bokform. Det er i alt åtte dikt, og alle er illustrert i farger av Kai Gjelseth.

8 bøker

















2009 jungel.bok Ny og utvidet utgave, Biblioteket Gasspedal. Lanseres på Tekstalliansen, Litteraturhuset i Oslo, 22. august.
2008 Samlede dikt. Utklippsbok, Vinduet 1-2008, Gyldendal.
2007 Som porselen kanskje. Roman om en roman. 56 sider. 2. opplag. Kolon Forlag.
2006 Kortvarig lykke. Kortprosa i samling. Billigbok, 176 sider. Kolon Forlag.
2005 Fall fra liten høyde. Kortprosa. 56 sider. Kolon Forlag.
2003 jungel.bok Fortelling. 24 sider. Biblioteket Gasspedal nr 1.
2003 Under holdning. Kortprosa. 56 sider. Kolon Forlag.
1999 Han byttet meg bort med en Studebaker. Kortprosa. 72 sider. Kolon Forlag.