17. September 2007
"Den gamle mannen og havet" var heller ingen tjukk roman. Like fullt sikret den Ernest Hemingway en velfortjent Nobelpris. Sånn sett skal ingen kunne påstå at det er størrelsen som teller.
På den andre siden er "Som porselen kanskje", på 56 sider, bare halvparten så tjukk. Og det er muligens vel pretensiøst å tro at Bjørn Skogmo får sitt internasjonale gjennombrudd med akkurat denne romanen.
Skjønt; roman? "Som porselen kanskje" insisterer i hvert fall på å være roman, sitt beskjedne volum til tross.
Bokas undertittel er ikke mindre enn "roman om en roman". Hvem som har vært mest ivrig på denne merkinga, forlag eller forfatter, skal forbli usagt. Uansett gjør boka sitt beste for å utfordre oss på hvor sjangergrensene går.
Og bokas forteller, en herremann med ambisjoner om å havne i Bokklubben Nye Bøker og å bli bokbadet av selveste Anne Grosvold, gir seg dette tankespinnet i vold. Ja, han skal bare få dreis på selve skrivinga først, da.
Bjørn Skogmo er ingen novise innen den kortere prosaen, og "Som porselen kanskje", hans fjerde utgivelse, er så absolutt leseverdig. Dette er både underfundig og underholdende.
Anmeldt av Fred Arthur Asdal
