Briljante bruddflater

Henning Karlbom. Moss Avis. 13.10.07

Hvor lang er egentlig en roman? Bjørn Skogmo har skrevet et halvt hundre sider, og det er utvilsomt en roman.



Forfatteren (født 1948) har vist seg som en spennende prosaist gjennom fire små utgivelser på Kolon forlag før årets bemerkelsesverdige Som porselen kanskje, som altså er en "roman om en roman".

Undertittelen peker mot det enkle faktum at fortelleren tenker over hva som må til for å skrive en fulltrefferroman som går til topps på salgslistene og gir ham plass i kurvstolen i "Bokbadet". Det kan virke som et ulidelig selvopptatt prosjekt, et rent svermeri for anerkjennelse og rikdom. Sånn er det ikke. Forfatteren Skogmo har skapt romankompleksitet av de 55 små sidene ved at det ene oppdiktete nivået glir inn og ut av livet til den tenkende fortelleren. Fordi bokens forteller tilsynelatende skaper teksten mens han tenker, blir leseren ledet til å tro at boken blir klistret sammen i takt med at han leser og blar. Sagt enklere: fortelleren skriver en roman mens han stadig rapporterer til leseren hvordan det går.

Av slikt oppstår det spørsmål: Kanskje har romanens bruddstykker hengt sammen før, omtrent som en suppebolle av porselen limt sammen etter å ha gått i knas? Og kanskje er det nettopp denne formen for bandasjert helhet som utgjør det romanmessige?

At teksten også er utstyrt med fotnoter og tanker om kollegaers forfatterskap, kan lede tankene hen til fjorårets Solstad-roman Armand V. Men Som porselen kanskje fremstår absolutt ikke som tjuvlån av Solstads ide til en eksperimentell romantekst. Hvorfor ikke? Delvis fordi Skogmos nølende forteller forblir interessant mens han lever et liv ved siden av skrivingen, truet av sykdom og på fylla på kafé. Men først og fremst fordi refleksjonsnivået og den tekniske virtuositeten i teksten diskvalifiserer sidetallet som sjangerkrav til en roman. Derfor får denne ultrakorte romanteksten et langt liv i leseren.

Ukens "snakkis"

Jorid Mathiassen. Bok og Samfunn. 15.10.2007

«Høstens korteste roman», slo forlegger Torleiv Grue i Kolon fast da han presenterte «Som porselen kanskje». På 56 sider gir Skogmo oss innblikk i en forfatters hverdag med dens fadeser og forlystelser.

Dette er en roman om en roman, en roman jeg-fortelleren har store planer for. Han vil intet mindre enn å komme med på Bokbadet og bli intervjuet av Anne Grosvold. Han fabler om dette nesten til alle døgnets tider. Forleggeren hans forsøker å dempe forhåpningene og sier at å bli invitert til Bokbadet uten å ha utgitt bok i Bokklubben Nye Bøker bare skjer unntaksvis. Hvis det i det hele tatt forekommer.

Men vår mann lar seg ikke knekke så lett. Han kommer imidlertid til å tenke på at han ikke har noen kvinne med i romanen sin. Hva vil redaktøren av Nye Bøker tenke? Forfatteren er ikke sen om å skrive inn en kvinne. Han finner henne på Bunnpris på St. Hanshaugen, og det ender med at han ber henne med ut på byen. Blir romanen nødt til å ta en ny og uventet vending?

Forfatteren har imidlertid mer enn bare en roman å bale med. Det er ikke lenger den samme kraften over morgenurinen som han er vant til, og han må av gårde til spesialist. Mens han venter på resultatet av prøvene, finner han mange høvelige diagnoser i «Huslegen». Han er heller ikke fremmed for tanken på å diskutere urinveiene med Anne Grosvold.



Dette er en liten sjarmbombe av en roman, og kanskje er den ikke bare høstens korteste, men også høstens morsomste. Den kan gjerne leses som en harselas over både forfattere og litteraturens gode hjelpere. Herlig selvironisk og uhøytidelig.

Mellom sidene vokste det fram en temmelig underlig skrue av en forfatter som jeg ikke kunne annet enn å bli glad i. Og da det brått gikk opp for meg at han satt i naboblokka og skrev, var mitt hjerte tapt...

«Som porselen kanskje» er imidlertid mer enn lettbeint moro. Forfatteren sniker inn både litteraturkunnskap og en miniforelesning om 1700-tallsastronomen William Herschel (og nei, det er ikke kjedelig). Alt formidlet i et språk som er lekende lett, men ikke lettvint.

For de som synes Prousts madeleinekake kan bli litt tørr kost, lanserer Skogmo et godt alternativ: Høy gulrotkake fra Deli de Luca: «Det er en fryd å spise kaken, som foruten gulrotmassen inneholder bløte nøttebiter og annet godt, og er inndelt i ikke mindre enn fire etasjer atskilt med nøttekrem. På toppen er det et ekstra tykt lag av den rike kremen, og for meg er det naturlig å legge stykket på asjetten og spise det nedenfra. Det tykkeste kremlaget kommer da til slutt og til sin fulle rett. Å spise mer enn ett stykke er ikke vanlig og kan ikke anbefales, da blir en lett overmett.» Det siste kan jeg herved bekrefte.

Jeg løfter blikket og ser ut på månen, den som forfatteren i «Som porselen kanskje» er så opptatt av. Den som får ham til å undre på om han kanskje sitter der og skriver på en diktsamling, og slett ingen roman. I så fall er det vel mer enn tvilsomt at det blir noe besøk i Bokbadet...

Sjøvegen til India

Diktet "Sjøvegen til India" ble trykt i Klassekampens Bokmagasin
lørdag 15. september.
Det var for anledningen oversatt til nynorsk av Ina Bache-Wiig.
Andre versjoner av "Sjøveien" har stått i Journal Ka og Hvedekorn.
Den endelige utformingen kan studeres i "Samlede dikt", Vinduet 1-2008.

Nytt opplag av Porselen

Da Dagsavisen anbefalte "Som porselen kanskje" mente Wetle Holtan at den "har kultstempelet i panna". En kultbok leses gjerne av en liten krets. Denne romanen om en roman ser ut til å nå ut til flere enn en gruppe entusiaster.





Samme dag hadde Klassekampens Bokmagasin en notis: "Vi noterer at årets korteste roman, Bjørn Skogmos "Som poselen kanskje" (Kolon) er kommet i nytt opplag. Ikke dårlig for en liten flis på 56 sider, som ifølge Wetle Holtan
i Dagsavisen "har kultstempelet i panna". På den annen side kalles vel også Kerouacs bestselger "On the Road" en "kultbok". Skogmo er ellers en måteholdets mann. Vi hører forlydender om at hans "Samlede dikt" snart skal publiseres i et av landets litteraturtidsskrifter. Det dreier seg om tilsammen sju vers - ett av dem finner du på side 44 i dagens avis."

Da Carl Joakim Gagnon anmeldte Porselen i Morgenbladet tok han utgangspunkt i et opptrinn i boka og sa: ”Du er godt trent. Vi elsker stilen din. Bare hopp, Bjørn Skogmo!”

Studebakeren
"Han byttet meg bort med en Studebaker" fra 1999 blir fortsatt lest. Der handler tittelfortellingen om Mary, en husmor som blir byttet bort mot en bil. Hun tar det med fatning, og reiser avsted i en Buick Roadmaster ved siden av sin ordknappe, nye mann, som hun aldri har sett før.

jungel.bok
Fortellingen "jungel.bok", utgitt som nr 1 i Audun Lindholms "Biblioteket Gasspedal", er utsolgt, men kan lastes ned gratis fra http://gasspedal.org
En bitteliten bok med høy temperatur, illustrert av Marit Jonas.

Kort og svært godt: Prosa med trykk og presisjon

Bjørn Skogmo:
«Fall fra liten høyde»
Kolon Forlag

Anmeldt av SiINDRE EKRHEIM, Bergens Tidende, 07.11.2005

Bjørn Skogmos prosatekster framstår med freidig snert, absurd humor og tydelige poetiske kvaliteter. Tekstene i «Fall fra liten høyde» befolkes av kjente størrelser fra media, film og norsk samtid og er, i den grad det lille prosaformatet tillater, proppfulle av vitnesbyrd om lest litteratur og referanser til forfattere og populærmusikk. Frank Zappa, Iggy Pop og Tom Waits dukker opp side om side med Richard Brautigan, Peter Bichsel eller den vest-afrikanske forfatteren Adewale Maja-Pearce.



Også rykter, sladder og notiser fra aviser, tv og ukeblad, som kleber seg til hjernen enten en vil eller ei, sirkulerer utvungent i tekstene og er så effektivt gjenfortalt at det iblant virker som om stoffet stammer direkte fra våre folkeeventyr. Ta den piskende teksten der friidrettsstjernen Marius Bakken figurerer, eller stykket «Glans» der kronprinsessens gjestebud for de svake og utstøtte beskrives i en prosa ispedd halte rim i konfirmasjonssangtradisjonen. I den siste antydes muligens også jeg-personens, og disse tekstenes, ubehagelige og kompliserte forhold til samtiden, der jeget karakteriserer seg selv slik: «som den eneste i skyggen kaster jeg glans over uhyggen».

I «Røyk og kaffe, kaffe og røyk» får jeg-fortelleren øye på, i køen til Nesoddbåten, Arve Tellefsen og andre kjentfolk. De er på vei til Per Kleivas 70-årsdag. Oppe på dekk røyker han og drikker kaffe og leser og siterer fra et avisoppslag om Jim Jarmuschs film, Coffee and Cigaretts og spekulerer over egen alder i forhold til Jarmusch. Når teksten avsluttes med at han «hadde følesen av at jeg var kommet fem år for sent eller tidlig», markerer jeget seg som usamtidig, han står utenfor både bursdagsfølget til Per Kleiva og er endog aldersmessig skilt fra Jarmusch.

Følelsen av å berøre en autentisk samtid er sterk i disse korttekstene. Det er derfor overraskende å konstatere at realismen skapes ved at tekstene aldri selv tangerer virkeligheten, men nesten bare gjenforteller andrehåndsberetninger fra litteratur, film og media. Men når det gjøres med språklig snert og inkorporerer et jeg som hele tiden tar stilling, et jeg som peker på seg selv som litterær instans og på teksten som framstilling, punkteres og løses virkelighetsframstillingen opp.



I den tredje delen i boken, «Høyde», som på punktromanens vis forteller om en reise til Aurskog-Høland og Skogli for der å avlegge forfatterne Per Petterson og Levi Henriksen en visitt, møter vi Henriksen i et mytologisk landskap, iscenesatt eller malplassert i de omgivelsene han skildrer i sin litteratur: «Jeg kikket på Levi. Jo, ganske riktig, han sto med nypussede cowboystøvler midt i åkeren».

En tekst som tar utgangspunkt i noe Ole Robert Sunde har fortalt, karakteriserer hvor krevende kortprosasjangeren kan være: «Det heter seg at det vanskeligste er å starte og stoppe en tekst». Etter mine begreper makter i alle fall Bjørn Skogmo denne vanskelige kunsten. Til nå er det kommet tre kortprosasamlinger fra hans hånd, blant andre «Han byttet meg bort med en Studebaker» fra 1999 og «Under holdning» fra 2003. De har alle vært av høy klasse. Og det er ikke bare fordi den foreliggende samlingen inneholder både essay, roman og novelle, at en saktens kan spørre seg: Hva skal en egentlig med mursteinsromaner når en har Bjørn Skogmos kortprosatekster?

Drømmen om Grosvold

(Foto: nrk)

Stort og smått om Bokbad og Lorry og prostata og Uranus.

Cathrine Krøger, Dagbladet, 25.06.2007

En roman om en roman om en forfatter som skriver en roman som muligens kan bringe ham til Bokbadet slik at han kan bli intervjuet av Anne Grosvolds «dypt raspende røykestemme». Det er hva den 56 siders korte prosaen til Bjørn Skogmo handler om. Skogmo har tidligere utgitt tre kortprosabøker, en sjanger han selv hevder er perfekt for vår travle tid «moderne, minimalistisk og tlest».

Han er stram og poengtert, Skogmo. Og rammefortellingen er enkel nok. Jeg-personen står opp og konstaterer at morgenurinen er «avmålt og nølende». Han går til legen, tar noen prøver og venter på resultatet. Dette mens han forsøker å skrive den romanen som skal bringe ham til lykkens mål: Anne Grosvolds bokbad.

Mye godt
Skogmo får sagt mye i denne korte teksten. Her er rene saksopplysninger om prostatakreft og lengden på urinrør. Her er henvisninger til Herschel som oppdaget Uranus.

Den litterært mest vellykkede del av teksten, er episodene med kvinnen han synes han må innføre i romanen. Fordi det litterære Norge stort sett består av kvinner, ifølge ham. Kvinnen er kassadame på Bunnpris med mastergrad i antropologi. I fabuleringene rundt henne ser vi ansatser til den romanen forfatteren ikke skriver. Det er mye godt her: «Snart tråkket moren til denne kvinnen som ennå ikke hadde fått noe navn, av sted på en damesykkel med nett over bakhjulet, med solgule kornåkre på begge sider av veien.»

Først og fremst består boka av tørrvittige kommentarer til det litterære Norge. Henning Hagerup som sitter på Sara med bok og vin. Edvard Hoem på Theatercafeen. Solstad og Fløgstad, Nesbø og Ari Behn. Og den obligatoriske turen til Lorry og Kunstnernes hus. Det blir kanskje litt slapt det hele.

Skogmo kunne godt skrudd det nøkkelromanaktige litt mer til, og tillatt seg noen ondskapsfullheter som hadde røsket litt i kulturlivsbrummingen.

Upretensiøs
Jeg må vel også innrømme at jeg synes det er noe stusslig over bøker som handler om den store romanen som aldri blir skrevet. Det blir så litterært selvrefererende, litt smått og norsk. Også med tanke på at Skogmo tidligere har skrevet tekster med samme tema. På den annen side er Skogmo en så upretensiøs, humoristisk og poengtert forfatter at han kan tillate seg tematikken.

På sporet av en roman

Bjørn Skogmos kortroman Som porselen kanskje er en underfundig tiltenkt raljering over den store romanens gunst.

Bjørn Skogmo:
Som porselen kanskje
Kolon

Anmeldt av Ole Andreas Sandberg, Hamar Arbeiderblad, 29. august 2007

Forfatteren tar ganske tidlig tak i sine egne tanker omkring forfatterrollen, og spør seg: Hva med å skrive den store romanen? Han innrømmer gjerne at det kunne vært spennende. Samtidig blottlegger han en sjenanse og usikkerhet for hva det måtte medfølge av oppmerksomhet.

Med dette som rammefortelling fester han lit til sin egen skriveprosess, som viser seg å handle om ganske mye annet enn et mulig litterært gjennombrudd. Tankene som kommer fram, dreier seg ikke bare om en fritt fabulerende drøm; å bli invitert til Bokbadet, men konsentrerer seg også om opplevelsen av en sykdomssituasjon - og ikke minst følelsen av å sysle med et språk og med bedrifter som passer best i en smålendt form:

«Penger, ære og berømmelse, tenkte jeg, ut av søvnen, opp av stolen. Jeg hadde brukt to dager på å skrive tolv linjer, og med et slikt tempo ville jeg ikke komme tidsnok i mål. En av oss ville falle død om, enten Grosvold eller jeg, før jeg ble ferdig.»

FORFATTERENS ERFARING av at det går smått med den store gjennombruddsboka er likevel et middel for å dra fram det karakteristiske i kortromanen, en tekst som viser seg å være mest tilpasningsdyktig Skogmos egne luner og kvaler; enten han ramler ut på en fyllekule, studerer astronomi, slentrer om i sitt lokale bymiljø, eller gjør noen spredte forsøk på å møte kulturlivets indre kretser. Dette blir det mye godartet humor ut av, en humor som brer seg med tekstens artige sideblikk.

BOKA Som porselen kanskje er et levende bevis på at det å ikke kunne skrive, ikke finne ordene, likevel kan være et godt nok alibi for å ende opp med en bok - en roman om en roman, om en forfatter, som ender med å være seg selv lik.
Skogmo opererer best i kortprosaens og kortromanens landskap, her finner han mye av sin forfatterpersonlighet, som kan sies å stå til regning for mange underligheter og sære interesser.

Et vesentlig poeng er at han er oppriktig nok med det til at fasettene i teksten virker velplasserte. Dette er nettopp en bok en kan humre av, slik den til tider svever av gårde, med fargerike innskytelser underveis. Og det skal vel sies at for bokas del er det bra det blir som det blir med romanen.

SKOGMOS KRITISKE HUMOR kan flyte litt ut i viderverdigheter, før teksten henter seg inn igjen. Når dette ikke alltid fungerer, er det samtidig et vesentlig trekk ved denne dikteren - at han trekker inn pussige detaljer og litterære rariteter. Som porselen kanskje er en elegant liten bok med mye karakter.

Prosa frå sidelinja

Bjørn Skogmo:
Under holdning
Kolon Forlag

Helge Torvund, Dagbladet, 08.12.2003



Eit høgdepunkt i den nye boka til Bjørn Skogmo er teksten «Tilpasningens kunst», som kan gje ein ei kjensle av at René Magritte møter Svava Jakobsdóttir i soverommet til Kafka:
«Da vi holdt på å våkne oppdaget jeg en sprekk i bakhodet hennes, et rent og tørt snitt med marmorert kjøtt til begge sider. Det kunne se ut som en skarp øks hadde stått der mens hun sov, og etterlatt en kløft gjennom hodebunnen og kraniet. Jeg satte meg opp og så hodet mitt i speilet. Ansiktet var smalt som en øks.»

Elles er her mange korte notat basert på lesefrukter og fokusering på småabsurde saker frå aviser, utelivsanekdotar og av og til mindre spennande ordspel. Det er liksom ingenting stort og prangande over noko av dette. Dårlege radiobatteri, ei halv whisky, Sandemose på bussen, og spørsmålet om kva side av vegen Esso-stasjonen ligg.

Ja vel, tenkjer ein, og trur kanskje ikkje at dette kan setja mykje merke etter seg. Men det rare er at ein vert sitjande att med eit liv i hendene. Ein levande, litt pjuskete eksistens som kjem gjennom skogen, ser opp på stjernene, og gjennom sine konsentrerte og velformulerte og likevel alminnelege setningar på eit underleg vis grip tak i lesaren og får desse kvardagslege småtinga til å opna opp for medkjensle, vidd og ei alltid tilstadesverande einsemd:

«Jeg ble svimmel og måtte se ned. Jeg var kommet ut på en stor, åpen flate der noen hadde gått, og der borte så jeg bussholdeplassen.»

Nett der har me nemleg vore, alle saman

Forfatteren som antihelt

Aftenposten

Bjørn Skogmo
SOM PORSELEN KANSKJE
Roman om en roman
56 sider. Kolon Forlag, 2007


Så vidt jeg kan huske er Bjørn Skogmos nye bok "Som porselen kanskje", med sine 56 sider, den korteste romanen jeg har lest hittil. Så avrunder Skogmo også med å spørre seg hvorvidt det faktisk er en roman han har skrevet. Men ja, jo, hvorfor ikke?



Kortromanen er forøvrig en etablert genre, og merkelappen brukes gjerne for å definere bøker som befinner seg på grensen mellom novelle og roman. En moderne klassiker i denne kategorien er franske Marguerite Duras' uforglemmelige "Moderato cantabile", et mer nylig eksempel er danske Peter Adolphsens "Machine" som kom på norsk tidligere i år.




Ambisjoner.

Skogmo siterer ironisk nok fra Thomas Pynchons over 700 sider tykke roman "Mason & Dixon" i epigrafen, og man kan jo trygt si at det snarere er en slik "storslagen" roman han burde ha skrevet, dersom han virkelig skulle klare å komme med i Bokbadet hos Anne Grosvold, som er motivasjonen hans alter ego oppgir for å forsøke å skrive en roman i stedet for kortprosa (Bjørn Skogmo har tidligere utgitt tre fine samlinger med kortprosa, samt en liten fortelling): "Ja, jeg ville på Bokbadet. Ja, jeg ville bli rik og berømt. Det er nå eller aldri, tenkte jeg, og satte kursen for forlagshuset, men redaktøren dempet mine forhåpninger, han ga meg i grunnen ikke særlig håp."

Antihelt.

Men håp eller ikke, vår antihelt, som plages med urinveissykdom og sjenanse, gjør uansett et forsøk. "Som porselen kanskje" er en roman som handler om en forfatter, tilsynelatende til forveksling lik Bjørn Skogmo selv, som forsøker å skrive en roman om seg selv, og det er ganske festlig lesning. Særlig da han finner ut at han må ha en kvinne inn i romanen, tar leken med grensen mellom fiksjon og virkelighet av. Ellers er det også her, som i Skogmos tidligere bøker, sterke innslag av nedtegnelser som kan beskrives som henholdsvis anekdotiske og leksikalske. Nytt i forfatterskapet er imidlertid de mange fotnotene, som kanskje kan leses som en hilsen til Dag Solstad? "Hver gang jeg leser noe av Solstad holder jeg på å gi opp", skriver Skogmo et sted.

"Som porselen kanskje" er en småtrist og humoristisk fortelling, neppe stor nok til å inngå i bestselgersirkuset, men den kan likevel anbefales. Jeg kjedet meg ikke, for å si det sånn.

MARIANN ENGE

Sjenanse og bluferdighet

Bjørn Skogmo:
Som porselen kanskje
Roman om en roman
56 sider. Kolon Forlag, 2007

Du er godt trent. Vi elsker stilen din. Bare hopp, Bjørn Skogmo!

Anmeldt av Carl Joakim Gagnon. MORGENBLADET, 6. juli 2007


Som den prøvende tittelen tilsier, er Som porselen kanskje en sjenert roman. Bokens største begrensning er at den, i likhet med en masse sjenerte mennesker, ikke ser ut til å forstå hvor interessant den kunne ha vært. Fremdeles har Yeats rett: «The best lack all conviction, while the worst are full of passionate intensity.» Men før jeg okker meg over romanen Skogmo kunne ha skrevet, hvorfor ikke glede seg litt over teksten vi har?

Som porselen kanskje er en sjarmerende fortelling om en forfatter vi må anta er Skogmo selv, som litt betuttet må fastslå at han har begynt å fantasere om Anne Grosvold. «Hvorfor er jeg så besatt av tanken på Bokbadet?» spør han, og reflekterer melankolsk: «Penger, ære og berømmelse … Jeg hadde brukt to dager på å skrive tolv linjer, og med et slikt tempo ville jeg ikke komme tidsnok i mål. En av oss ville falle død om, enten Grosvold eller jeg, før jeg ble ferdig.»

Kafébok

Dermed dikter Skogmo opp Lisa Hummervik, en riktig søt sosialantropolog ansatt på Bunnpris. For å få litt kjærlighet inn i bildet, kanskje fordi han er ensom, og fordi han kan, dikter han også seg selv inn i historien. Og vips: samleie ved Sognsvann. Dette er hele romanen i romanen, og boken munner ut i en slags dagdrøm om Bokbadet-invitasjonen romanen om Lisa Hummervik forhåpentligvis vil føre til.

Skogmo forteller alt dette på en så lett, men tenksom måte, med så mange sympatiske, små underfundigheter, at jeg begynte å lure: Kan man bare ringe forfattere og be dem ut på en halvliter? Som porselen kanskje er i hvert fall en utmerket liten kafébok, eller kunne vært det, om Kolon Forlag hadde funnet en måte å utgi en 56-siders flis for mindre enn 228 kroner på.

Klovnaktig

Problemet med sjenanse er at den gjør det vanskelig å løfte blikket fra sine egne tær. Skogmo er bare så altfor klar over dette. I litteraturen, skriver han,

kan jeg være både klovn og maestro. Med livet er det annerledes, i livet går jeg ofte med bøyd nakke og glaner i bakken. Jeg tar sjelden ordet i forsamlinger. Jeg kan sprudle på tomannshånd, men blir enten stiv og kluntet eller klovnaktig når det er mange til stede. Da er jeg som skihopperen øverst i ovarennet som aldri får seg til å gli ut fra bommen.

Da er Bjørn Skogmo som forfatteren som aldri finner motet til å sette seg ned og skrive den store romanen om den idealistiske sosialantropologen Lisa Hummervik og hennes tilfeldige møte med en tenksom norsk forfatter med uryddig økonomi på kafeen Schrøder, deres kurtise ved Sognsvann og deres rike og magiske liv siden. Isteden ble han tenksom og skrev en roman om en roman. Selvfølgelig kan du lande i stolen på Bokbadet, og viktigere litterære fora. Bare ta mot til deg og hopp, Bjørn Skogmo!

Morgenbladet: Ukens navn

- Du har skrevet en bok med genrebetegnelse "Roman om en roman"?

Det er en roman om en forfatter som skriver en roman, med andre ord en roman om en roman. Han snubler inn i fortellingen da han står på badet klokka seks om morgenen for å late vannet. Der opplever han at noe urovekkende har skjedd, og tar korteste vei til legen. Derfra går turen til Urologisk institutt, men i mellomtiden og senere blir han opptatt av helt andre ting. Det går for eksempel opp for ham at han ikke kan skrive en roman uten en eneste kvinne eller uten et snev av kjærlighet. Er ikke en bokleser statistisk sett en kvinne på 35 år? Altså dikter han opp en kvinne, så lett som bare det, og ber henne med ut på byen og på tur i Nordmarka. Etter hvert går det opp for ham at han kanskje er blitt i overkant engasjert i denne kvinnen, og ikke så lett kan gi slipp på henne.

- Man leser i vei, og plutselig rives teppet vekk under lesningen når man skjønner at noe i handlingen er et påfunn fra den implisitte forteller?




Det er kanskje fordi den oppdiktede forfatteren sitter i sitt lønnkammer og dikter opp en fiksjon inne i fiksjonen, og det gjør han så godt at han nesten tror på den selv. Ved å la ham gå ut og inn av fiksjonen eller fiksjonene, flere ganger i løpet av boka, ville jeg forsøke å la noe av den bakenforliggende støpeformen eller forskalingen komme til syne og bli stående.

- Hele plottet starter med at fortelleren vil i Bokbadet med Anne Grosvold. Ironi og slapstick følger. Du skriver selv ut fra andre motiver?

En viktig drivkraft var å skrive underholdende, med et smil om munnen, kanskje i tråd med Milan Kunderas ord om at humoren ikke er noen medfødt egenskap hos mennesket, men er et resultat av den moderne sivilisasjon.

Jeg tror det er svært få forfattere som fullt ut behersker enn si trives med å stå på en scene eller medvirke i et program som Bokbadet. Men forfatteren i ”Som porselen kanskje” har et brennende ønske om å bli intervjuet av Anne Grosvold og å skrive en roman som kan bli antatt i Nye Bøker, og vi følger ham hele veien til Bokbadet. Han drømmer om penger, ære og berømmelse, men får seg en overraskelse.

Da jeg arbeidet med boka, ville jeg undersøke om det lot seg gjøre å skrive en roman på bare 56 sider. Jeg har tro på det korte formatet og liker å holde meg til det.

- Du har skrevet en bok som både er svært morsom og samtidig seriøs. Er balansen vanskelig?
Selv i den svarteste prosa finnes det spor av humor. I ”Som porselen kanskje” er det forhåpentlig ingen motsetning mellom det å være morsom og seriøs på samme tid. Et sted i boka står det at ”Nylig hørte jeg om en mann som lo og lo mens han leste Død på kreditt”. Og Céline skrev ikke muntre fortellinger. Men det kommer jo an på øyet som ser.

- Romanens forteller har digresjoner i massevis og til og med fotnoter. Planlagt eller fikk du bare plutselig lyst?

Det var da jeg kom til ordet ”pjolter” at jeg forsto at det kanskje var behov for en fotnote. Jeg er ikke sikker på at alle i dag vet hva en pjolter er, og til og med blant mennesker som burde vite det, hersker det uklarhet. Og hva skal man gripe til når Selters er nesten umulig å oppdrive? Denne ene fotnoten munner ut i gode råd og anvisninger, og jeg har innhentet fakta og synspunkter fra flere, navngitte eksperter på området. Fotnotene forøvrig utdyper, kommenterer eller stiller spørsmål ved teksten.

Nei, selvfølgelig lar det seg ikke gjøre å komme utenom digresjoner. Jeg er sikker på at jeg, hvis jeg gikk på jakt etter det, ville finne ganske mange kloke hoder som har uttalt noe i retning av at det er i digresjonene at den innerste meningen ved tilværelsen kommer til syne. Eller noe i den retning.

db.no

- Hvordan ble du forfatter?

- På oppfordring og via journalistikken.

- Hva er din beste leseropplevelse eller favorittforfatter?

- Hemingway, Joseph Conrad og Richard Brautigan. EHs noveller, JCs «Mørkets hjerte», RB: Volds utvalg og gjendiktninger i "Å føre krig mot den gjengse maratonprosa", Kolon 2004.

- Hvordan liker du å jobbe?

- Jeg arbeider helst fra tidlig om morgenen, og etter en pause på ettermiddagen leser og retter jeg i formiddagens produksjon. Det blir ofte mange korrigeringer, og samme tekst kan være gjennomskrevet på nytt flere ganger før den er i orden.

- Hva blir du inspirert av?

- Min viktigste inspirasjon, i tillegg til mennesker, dyr og litteratur, er musikk. Det er blitt slik at hver bok jeg har utgitt, er blitt skrevet med en bestemt cd surrende i bakgrunnen. «Han byttet meg bort med en Studebaker» ble akkompagnert av den islandske artisten Móa («Universal»). Da jeg holdt på med «Under holdning» var det Björk som ble spilt, og «Fall fra liten høyde» ble ansporet av en miks av Brahms, Pink Floyd, Rolling Stones og Tom Waits.

- Du har skrevet tre bøker med kortprosa, kommer det flere?

- "Fall fra liten høyde" avsluttet mitt arbeid som kortprosa-forfatter. Det kommer ikke flere. Nå er de tre kortprosa-bøkene på Kolon Forlag samlet i ett bind, “Kortvarig lykke”, som er å få kjøpt i pocket. I juni 2007 utkom min første roman, "Som porselen kanskje. Roman om en roman". Og jeg har planer for nye bøker i ulike sjangre.

(Dagbladet.no)

Vittig og freidig om romanskriving

Bjørn Skogmo:
Som porselen kanskje
Roman om en roman
56 sider. Kolon, 2007

Anmeldt av TURID LARSEN, Dagsavisen 3. juli 2007





Lett absurd, slentrende og sjarmerende kortroman.

Bjørn Skogmo vakte oppsikt med debutboka fra 1999: «Han byttet meg bort med en Studebaker». Tonen var der, den lett absurde, det skjeve blikket. Det er der i den nye boka også, som handler om forsøket på å skrive en roman. Kanskje kan det kalles en kortroman, en slik type bok som Skogmo en gang hevdet vil passe for travle mennesker – fordi den kan leses stående på trikken.

Og noen tung roman er dette bestemt ikke, men den har en lett freidig tone som kan kalles sjarmerende. Fortelleren er av den typen som lett faller i tanker, også mens han er hos legen for å få konstatert om han i verste fall skulle lide av prostatakreft. En bekymring som lett dunster bort i en stadig tilbakefallende refleksjon omkring det å få satt den avgjørende setningen ned på papiret, den setningen som skal være selve bærebjelken i en bok som vil føre fortelleren rett inn i bokbadet til Anne Grosvold. Dit han drømmer om å komme. I neste øyeblikk overmannes han av bekymring. For da må han kanskje også lese opp fra egen bok. Og det representerer en uoverstigelig barriere for en sjenert mann.

Slik prater, reflekterer, assosierer og mumler forfatteren seg fram og tilbake gjennom den 56 siders tynne boka. Han sender små stikk til det litterære Norge, blander inn små avhandlinger om pjolterens opphav eller roter seg bort i tanker om et intervju han en gang leste i Vagant, eller han presenterer William Herschel, oppdageren av planeten Uranus.

Bjørn Skogmo har skrevet en lett absurd, slentrende og ganske sjarmerende bok. Kanskje kunne man ønsket seg litt mer skarphet i kantene, noen flere og mer originale refleksjoner. Skogmos bok setter ikke de store merkene i hukommelsen, men den kan likevel oppleves som en småfrekk, assosiasjonsrik kommentar til romanskrivingens plager.

Litterært snadder på fantasifullt og funksjonelt vis.

Som porselen kanskje
Roman om en roman
56 sider, Kolon, 2007

Anmeldt av STEIN ROLL, Adresseavisen 9. jul 2007

Ironisk og humoristisk om en forfatter som vil skrive seg opp til store salgstall og rett inn på Bokbadet.

Skogmo har funnet sin fertile stil og er blitt en frisk og frodig leverandør av underfundige kortprosabøker. Årets bok (hans femte) er på bare 56 sider, men inneholder mye litterært snadder på sitt fantasifulle og funksjonelle vis.

Boken handler i utgangspunktet om en forfatter som skriver på en roman han håper vil bli hovedbok i Bokklubben Nye Bøker, slik at han kan bli intervjuet av Anne Grosvold i Bokbadet. Han svermer rundt det mange forfattere gjør; å bli rik og berømt. Men det butter litt imot; han plages med vannlatingen og må oppsøke urolog med uro i tanken. Leser han i en bok av Dag Solstad får han mest lyst til å gi opp sitt romanprosjekt. Han er sjenert og svinger mellom oppstemthet og tiltaksløshet. Han dikter, i mangel av kvinner, en kassadame på Bunnpris (som er master i kvinneoffentlighet i Sudan) inn i romanen og nyter noen fine stunder. Opplevelsen av å bli reddet av Ari Behn da han kollapser foran et stort pressekorps, vil det gi større oppmerksomhet rundt hans forfatterskap?

Bjørn Skogmo leker seg overvettes med visjonen om suksess i hypotetiske krumspring med kjente personer, i et språk fullt av interessante digresjoner. Beskrivelsen av en vidunderlig gulrotkake fra Deli de Luca får ham til å tenke på Flaubert, og slik blir assosiasjonen til en snurrig liten revestrek på myten om Proust og hans madelainekake. Mens ironien skinner glassklart og karnevalsaktig morsomt gjennom sidene i drømmende, men samtidig virkelighetsnære sekvenser på den tornefulle veien mot ære og berømmelse – blir det store spørsmålet; vil han bli bokbadet av Anne Grosvold?

.. et stort skritt for meg

Jeg er blitt blogger.