«Fall fra liten høyde»
Kolon Forlag
Anmeldt av SiINDRE EKRHEIM, Bergens Tidende, 07.11.2005
Bjørn Skogmos prosatekster framstår med freidig snert, absurd humor og tydelige poetiske kvaliteter. Tekstene i «Fall fra liten høyde» befolkes av kjente størrelser fra media, film og norsk samtid og er, i den grad det lille prosaformatet tillater, proppfulle av vitnesbyrd om lest litteratur og referanser til forfattere og populærmusikk. Frank Zappa, Iggy Pop og Tom Waits dukker opp side om side med Richard Brautigan, Peter Bichsel eller den vest-afrikanske forfatteren Adewale Maja-Pearce.
Også rykter, sladder og notiser fra aviser, tv og ukeblad, som kleber seg til hjernen enten en vil eller ei, sirkulerer utvungent i tekstene og er så effektivt gjenfortalt at det iblant virker som om stoffet stammer direkte fra våre folkeeventyr. Ta den piskende teksten der friidrettsstjernen Marius Bakken figurerer, eller stykket «Glans» der kronprinsessens gjestebud for de svake og utstøtte beskrives i en prosa ispedd halte rim i konfirmasjonssangtradisjonen. I den siste antydes muligens også jeg-personens, og disse tekstenes, ubehagelige og kompliserte forhold til samtiden, der jeget karakteriserer seg selv slik: «som den eneste i skyggen kaster jeg glans over uhyggen».
I «Røyk og kaffe, kaffe og røyk» får jeg-fortelleren øye på, i køen til Nesoddbåten, Arve Tellefsen og andre kjentfolk. De er på vei til Per Kleivas 70-årsdag. Oppe på dekk røyker han og drikker kaffe og leser og siterer fra et avisoppslag om Jim Jarmuschs film, Coffee and Cigaretts og spekulerer over egen alder i forhold til Jarmusch. Når teksten avsluttes med at han «hadde følesen av at jeg var kommet fem år for sent eller tidlig», markerer jeget seg som usamtidig, han står utenfor både bursdagsfølget til Per Kleiva og er endog aldersmessig skilt fra Jarmusch.
Følelsen av å berøre en autentisk samtid er sterk i disse korttekstene. Det er derfor overraskende å konstatere at realismen skapes ved at tekstene aldri selv tangerer virkeligheten, men nesten bare gjenforteller andrehåndsberetninger fra litteratur, film og media. Men når det gjøres med språklig snert og inkorporerer et jeg som hele tiden tar stilling, et jeg som peker på seg selv som litterær instans og på teksten som framstilling, punkteres og løses virkelighetsframstillingen opp.
I den tredje delen i boken, «Høyde», som på punktromanens vis forteller om en reise til Aurskog-Høland og Skogli for der å avlegge forfatterne Per Petterson og Levi Henriksen en visitt, møter vi Henriksen i et mytologisk landskap, iscenesatt eller malplassert i de omgivelsene han skildrer i sin litteratur: «Jeg kikket på Levi. Jo, ganske riktig, han sto med nypussede cowboystøvler midt i åkeren».
En tekst som tar utgangspunkt i noe Ole Robert Sunde har fortalt, karakteriserer hvor krevende kortprosasjangeren kan være: «Det heter seg at det vanskeligste er å starte og stoppe en tekst». Etter mine begreper makter i alle fall Bjørn Skogmo denne vanskelige kunsten. Til nå er det kommet tre kortprosasamlinger fra hans hånd, blant andre «Han byttet meg bort med en Studebaker» fra 1999 og «Under holdning» fra 2003. De har alle vært av høy klasse. Og det er ikke bare fordi den foreliggende samlingen inneholder både essay, roman og novelle, at en saktens kan spørre seg: Hva skal en egentlig med mursteinsromaner når en har Bjørn Skogmos kortprosatekster?
