Hvor lang er egentlig en roman? Bjørn Skogmo har skrevet et halvt hundre sider, og det er utvilsomt en roman.
Forfatteren (født 1948) har vist seg som en spennende prosaist gjennom fire små utgivelser på Kolon forlag før årets bemerkelsesverdige Som porselen kanskje, som altså er en "roman om en roman".
Undertittelen peker mot det enkle faktum at fortelleren tenker over hva som må til for å skrive en fulltrefferroman som går til topps på salgslistene og gir ham plass i kurvstolen i "Bokbadet". Det kan virke som et ulidelig selvopptatt prosjekt, et rent svermeri for anerkjennelse og rikdom. Sånn er det ikke. Forfatteren Skogmo har skapt romankompleksitet av de 55 små sidene ved at det ene oppdiktete nivået glir inn og ut av livet til den tenkende fortelleren. Fordi bokens forteller tilsynelatende skaper teksten mens han tenker, blir leseren ledet til å tro at boken blir klistret sammen i takt med at han leser og blar. Sagt enklere: fortelleren skriver en roman mens han stadig rapporterer til leseren hvordan det går.
Av slikt oppstår det spørsmål: Kanskje har romanens bruddstykker hengt sammen før, omtrent som en suppebolle av porselen limt sammen etter å ha gått i knas? Og kanskje er det nettopp denne formen for bandasjert helhet som utgjør det romanmessige?
At teksten også er utstyrt med fotnoter og tanker om kollegaers forfatterskap, kan lede tankene hen til fjorårets Solstad-roman Armand V. Men Som porselen kanskje fremstår absolutt ikke som tjuvlån av Solstads ide til en eksperimentell romantekst. Hvorfor ikke? Delvis fordi Skogmos nølende forteller forblir interessant mens han lever et liv ved siden av skrivingen, truet av sykdom og på fylla på kafé. Men først og fremst fordi refleksjonsnivået og den tekniske virtuositeten i teksten diskvalifiserer sidetallet som sjangerkrav til en roman. Derfor får denne ultrakorte romanteksten et langt liv i leseren.
