Gyldendals høstfest

Gyldendals høstfest
Kolon-forfatterne Nils Chr. Moe-Repstad og Bjørn Skogmo,
med Gyldendals Tor Brauti.
Foto: Torleiv Grue

På sporet av en roman

Bjørn Skogmos kortroman Som porselen kanskje er en underfundig tiltenkt raljering over den store romanens gunst.

Bjørn Skogmo:
Som porselen kanskje
Kolon

Anmeldt av Ole Andreas Sandberg, Hamar Arbeiderblad, 29. august 2007

Forfatteren tar ganske tidlig tak i sine egne tanker omkring forfatterrollen, og spør seg: Hva med å skrive den store romanen? Han innrømmer gjerne at det kunne vært spennende. Samtidig blottlegger han en sjenanse og usikkerhet for hva det måtte medfølge av oppmerksomhet.

Med dette som rammefortelling fester han lit til sin egen skriveprosess, som viser seg å handle om ganske mye annet enn et mulig litterært gjennombrudd. Tankene som kommer fram, dreier seg ikke bare om en fritt fabulerende drøm; å bli invitert til Bokbadet, men konsentrerer seg også om opplevelsen av en sykdomssituasjon - og ikke minst følelsen av å sysle med et språk og med bedrifter som passer best i en smålendt form:

«Penger, ære og berømmelse, tenkte jeg, ut av søvnen, opp av stolen. Jeg hadde brukt to dager på å skrive tolv linjer, og med et slikt tempo ville jeg ikke komme tidsnok i mål. En av oss ville falle død om, enten Grosvold eller jeg, før jeg ble ferdig.»

FORFATTERENS ERFARING av at det går smått med den store gjennombruddsboka er likevel et middel for å dra fram det karakteristiske i kortromanen, en tekst som viser seg å være mest tilpasningsdyktig Skogmos egne luner og kvaler; enten han ramler ut på en fyllekule, studerer astronomi, slentrer om i sitt lokale bymiljø, eller gjør noen spredte forsøk på å møte kulturlivets indre kretser. Dette blir det mye godartet humor ut av, en humor som brer seg med tekstens artige sideblikk.

BOKA Som porselen kanskje er et levende bevis på at det å ikke kunne skrive, ikke finne ordene, likevel kan være et godt nok alibi for å ende opp med en bok - en roman om en roman, om en forfatter, som ender med å være seg selv lik.
Skogmo opererer best i kortprosaens og kortromanens landskap, her finner han mye av sin forfatterpersonlighet, som kan sies å stå til regning for mange underligheter og sære interesser.

Et vesentlig poeng er at han er oppriktig nok med det til at fasettene i teksten virker velplasserte. Dette er nettopp en bok en kan humre av, slik den til tider svever av gårde, med fargerike innskytelser underveis. Og det skal vel sies at for bokas del er det bra det blir som det blir med romanen.

SKOGMOS KRITISKE HUMOR kan flyte litt ut i viderverdigheter, før teksten henter seg inn igjen. Når dette ikke alltid fungerer, er det samtidig et vesentlig trekk ved denne dikteren - at han trekker inn pussige detaljer og litterære rariteter. Som porselen kanskje er en elegant liten bok med mye karakter.