Det er en roman om en forfatter som skriver en roman, med andre ord en roman om en roman. Han snubler inn i fortellingen da han står på badet klokka seks om morgenen for å late vannet. Der opplever han at noe urovekkende har skjedd, og tar korteste vei til legen. Derfra går turen til Urologisk institutt, men i mellomtiden og senere blir han opptatt av helt andre ting. Det går for eksempel opp for ham at han ikke kan skrive en roman uten en eneste kvinne eller uten et snev av kjærlighet. Er ikke en bokleser statistisk sett en kvinne på 35 år? Altså dikter han opp en kvinne, så lett som bare det, og ber henne med ut på byen og på tur i Nordmarka. Etter hvert går det opp for ham at han kanskje er blitt i overkant engasjert i denne kvinnen, og ikke så lett kan gi slipp på henne.
- Man leser i vei, og plutselig rives teppet vekk under lesningen når man skjønner at noe i handlingen er et påfunn fra den implisitte forteller?
Det er kanskje fordi den oppdiktede forfatteren sitter i sitt lønnkammer og dikter opp en fiksjon inne i fiksjonen, og det gjør han så godt at han nesten tror på den selv. Ved å la ham gå ut og inn av fiksjonen eller fiksjonene, flere ganger i løpet av boka, ville jeg forsøke å la noe av den bakenforliggende støpeformen eller forskalingen komme til syne og bli stående.
- Hele plottet starter med at fortelleren vil i Bokbadet med Anne Grosvold. Ironi og slapstick følger. Du skriver selv ut fra andre motiver?
En viktig drivkraft var å skrive underholdende, med et smil om munnen, kanskje i tråd med Milan Kunderas ord om at humoren ikke er noen medfødt egenskap hos mennesket, men er et resultat av den moderne sivilisasjon.
Jeg tror det er svært få forfattere som fullt ut behersker enn si trives med å stå på en scene eller medvirke i et program som Bokbadet. Men forfatteren i ”Som porselen kanskje” har et brennende ønske om å bli intervjuet av Anne Grosvold og å skrive en roman som kan bli antatt i Nye Bøker, og vi følger ham hele veien til Bokbadet. Han drømmer om penger, ære og berømmelse, men får seg en overraskelse.
Da jeg arbeidet med boka, ville jeg undersøke om det lot seg gjøre å skrive en roman på bare 56 sider. Jeg har tro på det korte formatet og liker å holde meg til det.
- Du har skrevet en bok som både er svært morsom og samtidig seriøs. Er balansen vanskelig?
Selv i den svarteste prosa finnes det spor av humor. I ”Som porselen kanskje” er det forhåpentlig ingen motsetning mellom det å være morsom og seriøs på samme tid. Et sted i boka står det at ”Nylig hørte jeg om en mann som lo og lo mens han leste Død på kreditt”. Og Céline skrev ikke muntre fortellinger. Men det kommer jo an på øyet som ser.
- Romanens forteller har digresjoner i massevis og til og med fotnoter. Planlagt eller fikk du bare plutselig lyst?
Det var da jeg kom til ordet ”pjolter” at jeg forsto at det kanskje var behov for en fotnote. Jeg er ikke sikker på at alle i dag vet hva en pjolter er, og til og med blant mennesker som burde vite det, hersker det uklarhet. Og hva skal man gripe til når Selters er nesten umulig å oppdrive? Denne ene fotnoten munner ut i gode råd og anvisninger, og jeg har innhentet fakta og synspunkter fra flere, navngitte eksperter på området. Fotnotene forøvrig utdyper, kommenterer eller stiller spørsmål ved teksten.
Nei, selvfølgelig lar det seg ikke gjøre å komme utenom digresjoner. Jeg er sikker på at jeg, hvis jeg gikk på jakt etter det, ville finne ganske mange kloke hoder som har uttalt noe i retning av at det er i digresjonene at den innerste meningen ved tilværelsen kommer til syne. Eller noe i den retning.
